Femstjerners

Illustrasjon: Fredrik Edén

Med 64 regjeringer på 70 år, er italiensk politikk en evigvarende farse. Likevel er det oppsiktsvekkende at to nyetablerte, EU og innvandringskritiske partier får tillit fra over 50% av velgerne. Jeg snakker om den såkalte «Femstjernersbevegelsen» og «Lega». Begge er lei av å bli overkjørt av EU, og er sterkt innvandringskritiske. Det er som det demokratiske underskuddet i Brüssel blir til et demokratisk overskudd i Italia. Landet har en befolkning på 62 millioner mennesker, hvorav 5,9 millioner immigranter. I 2017 tok Italia imot 67% av alle «ankomstene» til landene rundt Middelhavet.

Dagen etter britenes Brexit avstemning 23. juni 2016, fikk jeg en hyggelig telefon fra Monica Kristensen Solås. Monica bodde i Cambridge, og sa; -Nå er du sikkert både sjokkert og overrasket! Jeg bekreftet, og hun svarte; -Kom på besøk til helgen, så inviterer jeg på rundreise til Midlands og Wales. Da vil du forstå. Vi takket ja, og etter noen dager forsto vi hvorfor Brexit tilhengerne vant frem. Vi hadde ikke kjørt langt fra London før vi møtte lokalsamfunn i forfall, arbeidsledighet, fedme og rus. Brexit resultatet skyldtes ikke bare Camerons politiske amatørskap. Det skyldtes også oppriktig bekymring over innvandring, økt ulikhet og sosial nød.

Til de som ikke ønsker å se baksiden av globaliseringsmedaljen med egne øyne, kan jeg anbefale to bøker. Den ene er skrevet av franskmannen Edouard Louis og heter «Farvel til Eddy Bellegueule». Den kom ut i 2014, og handler om oppveksten i en fransk industriby i forfall. Boken kan forklare hvorfor så mange franskmenn stemmer Le Pen. For en bortskjemt drittunge fra Oslo Vest, var den sjokkerende lesning. Bok to er skrevet at J.D. Vance og heter «Hillbillyens klagesang». Den forteller historien om hvordan den stolte, amerikanske arbeider- og middelklassen gikk fra å stemme på Demokratene til å stemme på Trump. Begge bøkene forteller historien om velgere som ikke lenger blir verken sett eller hørt, og som gradvis faller utenfor samfunnet.

Den amerikanske Harvard økonomen Dani Rodrik presenterte for noen år siden teorien om den politisk vanhellige treenighet;

https://en.wikipedia.org/wiki/Impossible_trinity

I teorien sin forklarer han hvorfor vi ikke kan få både demokrati, nasjonal selvråderett og globalisert økonomisk integrasjon samtidig. Rodrik mener de tre kan fungere parvis, men ikke sammen. For eksempel kan vi ikke både åpne grensene våre for fri flyt av kapital og arbeidskraft, og samtidig opprettholde nasjonal selvbestemmelse, med mindre vi aksepterer lavere demokratisk deltakelse i beslutningsprosessene. Når Rodrik underviser på Harvard, spør han studentene sine om vi skal globalisere demokratiet vårt, eller avgrense det hjemme. Elitestudentene på Harvard ønsker alltid globalisering. Men de som betaler prisen studerer ikke på Harvard. De hører hjemme lenger ned på samfunnets sosiale rangstige. I lys av Rordriks teori blir tyske Angela Merkels håndtering både av gjeldskrisen i Hellas og flyktningkrisen i 2015 slett politisk håndverk. I fjor straffet tyske velgere henne kraftig.

Ved det norske stortingsvalget i fjor høst, mente 28% av velgerne at innvandring var den viktigste saken. Innvandringssjokket i 2015 gjorde inntrykk. I en uketekst i fjor høst redegjorde jeg for at innvandringen samlet har vært like stor i 2016 og 2017, og jeg er ikke sikker på at velgerne skiller arbeidsinnvandring fra EU, fra flyktninger, asylanter og mennesker på familiegjenforening. Fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester er fundamentet i Romatraktaten. I 2015, opplevde vi at det europeiske systemet kollapset. Verken Flyktningkonvensjonen, Schengen- eller Dublin-avtalen var tilpasset en ny virkelighet. Nå betaler nasjonale politikere prisen. Det vil ta tid å ajourføre det internasjonale regelverket for migranter. Frem til regelverket er oppdatert, gjør nasjonale politikere klokt i å lytte til egne velgere, og ta hensyn til deres frykt. Bare se hva som skjedde i Italia.

Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden