Oslo | Hans Geelmuyden - 22/10

For alt vi er. Og alt vi har

Fredag ble forsvarsminister Ine Eriksen Søreide utenriksminister. I hennes tid som forsvarsminister har forsvarsbudsjettet økt fra 43 til 55 milliarder kroner i 2018. Det er en økning på 12,8 milliarder. Veksttakten de fire siste årene er mer enn dobbelt så høy som under de rødgrønne i perioden 2005 til 2013. Hvordan fikk hun det til?

Ine Eriksen Søreide

Illustrasjon: Fredrik Edén

Etter Berlin murens fall i 1989, ble forsvarsbudsjettene et trau de andre statsrådene kunne forsyne seg av. Trusselen fra øst var borte, og mange så for seg en fremtid i fred og fordragelighet. Norske politikere glemte at deres aller viktigste oppgave er å levere trygghet. 

Alle som var på repetisjonsøvelser på åtte- og nittitallet fikk oppleve Forsvarets forfall fra innsiden. Selv var jeg leder av feltvakt alfa på Årøybukt fort i Troms. Der lå vi førti mann, og skulle forsvare fortet mot angrep bakfra. Utstyret vårt så ut som det var kjøpt på loppemarked på Huseby skole, og de permanente stillingene våre besto av kampestener vi hadde forsøkt å stable oppå hverandre. I mitt stille sinn tenkte jeg at om jeg skulle invadere Norge, ville jeg angrepet feltvakt alfa på Årøybukt fort. 

Under forsvarssjef Sigurd Frisvold (1999 – 2005) hadde Forsvaret sin fulle hyre med kostnads- og økonomistyring. Forsvarssjef Sverre Diesen (2005 – 2009) fikk kontroll på økonomien, og iverksatte tung omstrukturering av Forsvaret. Forsvaret er en konservativ etat med anslagsvis 17000 ansatte. Diesen ønsket å styrke Forsvarets operative evne. Han flyttet ressurser fra kontor til felt. Dessuten var han opptatt av en tydelig arbeidsdeling mellom politikere og etat. Han mente det var politikernes oppgave gjennom størrelsen på forsvarsbudsjettet å beslutte hvor mye sikkerhet det norske folk trengte, og etatens ansvar å levere den bestilte sikkerheten riktig og effektivt. På innsiden av Forsvaret kokte det i perioder. Mange mente Diesen måtte si tydeligere fra at regjeringen ikke drev forsvarspolitikk, men nedrustning. Da Diesen innledet et møte i Sjømilitært Forum i 2007, hvisket en kommandørkaptein på benkeraden bak meg «Judas» til Forsvarssjefen. 

Stadig knappere ressurser omdannet gradvis forsvaret vårt til et ekspedisjonskorps. I 2014 startet forsvarsvenner en tung grasrotmobilisering frem mot partilandsmøtene våren 2015. Tiden var moden. Putins annektering av Krim og konflikten med Ukraina i 2014 var en del av bakteppet. I tillegg vendte Obama seg mot Asia, og sa i klartekst at europeerne måtte ta et større ansvar for egen sikkerhet. Obama ba NATO landene bruke 2% av BNP på forsvaret sitt. Grasrotaksjonen ble innledningsvis møtt med ganske kald skulder i regjeringspartiet Høyre. På landsmøtet i 2015 var den kalde skulderen blitt til varm omfavnelse. Høyre forsto at valget i 2017 kunne vinnes med blant annet forsvars- og sikkerhetspolitikk. I statsbudsjettene for 2016 – 2018 har forsvarsbudsjettene økt med henholdsvis 10%, 5.9% og 7,4%.  

Med ett er det tilnærmet politisk konsensus i Norge for mer penger til Forsvaret. De gamle pasifistene på venstresiden har tatt på seg kamuflasjeantrekket sitt. Når usikkerheten melder seg på venstresiden i Arbeiderpartiet, sier ryktene at generalsekretær Stoltenberg er kjapt på tråden. Samtidig er det bygget en allianse av forsvarsvenner og distriktspolitikere. Når de sammen svinger tryllestaven over forsvarsbudsjettet, utøver de den reneste tallmagi. 

Forsvarsministre Søreide har visst å manøvrere i det politiske handlingsrommet som er skapt. Hun har både maktet å skaffe mer penger, og samtidig gjennomføre helt nødvendige endringer av Forsvaret. Med et forsvarsbudsjett på 55 milliarder kroner i 2018, bruker Norge 1,6% av BNP på forsvar og sikkerhet. Det er fortsatt et stykke frem til 2% målet som statsminister Solberg forpliktet Norge til under NATO-toppmøtet i Wales i mai i år. Når blir det Frank Bakke-Jensens oppgave å ta oss i mål.  

Hold fast og hold ut! 
Hans Geelmuyden