Illustrasjon: Fredrik Edén
I juni 2014 ble Jonas Gahr Støre båret inn på gullstol, og valgt til ny partileder i Arbeiderpartiet. Ved inngangen til 2015 lå Arbeiderpartiet på over 40% oppslutning på flere målinger. På landsmøtet i Oslo i april samme år valgte Arbeiderpartiet nye nestledere, nytt sentralstyre og ny partisekretær. Hadia Tadjik fikk ansvaret for å lede arbeidet med å utvikle nytt partiprogram. Mange var spent på hvordan det ville gå. Tajik var flink til å fremføre partiets politikk, men kunne hun lage den?
Kilder i Arbeiderpartiet sier at programarbeidet under Tajiks ledelse var preget av uendelig mange innspill, og mangel på evne til å skjære gjennom hos partiledelsen. Programmet er fullt av prat, mangler retning, og oppfattes mer som et forhandlingsutspill enn som et partiprogram. Et partiprogram skal være partiets budskap til kadre og velgere om hvorfor Arbeiderpartiet stiller til valg.  Et uklart program er en elendig marsjordre til en partiorganisasjon som skal ut i valgkamp.
I forkant av fremleggelse av det nye programmet i februar i år, lekket Arbeiderpartiet avvikling av au-pair ordningen som en av tre hovedsaker. Senere har vi fått vite at partiet ønsker 3000 nye lærere, og en skatteøkning på 15 milliarder. Hvor er det blitt av det gamle reform- og styringspartiet?
Fire momenter avgjør hvordan folk stemmer i valg; økonomi, den politiske syklus, partiledernes karakter, og om det er intern splittelse i partiet. Mye tyder på at Arbeiderpartiet i år har basert sin valgkamp og argumentasjon på en hypotese om at Norge er i økonomisk krise. Etter hvert som arbeidsledigheten synker, og veksten øker, presenterer partiet argumenter på løpende bånd for nærmest å motbevise virkeligheten. Først fikk vi høre at Solberg regjeringens tiltak var «for lite for sent». Så hevdet man at Solberg brukte penger som en full sjømann. Deretter ble det argumentert med at arbeidsledigheten er gal målestokk. Det er nedgangen i sysselsettingsandelen som er problematisk. Slik har Arbeiderpartiet vært på defensiven gjennom hele valgkampen. Noen av oss har også slitt med å forstå hvorfor skatteøkninger skal være spesielt vekstfremmende.
I dag er det to uker igjen av valgkampen, og valget står mellom en borgerlig regjering med reformvilje og økonomisk suksess, og et svekket Arbeiderparti som på nytt må søke støtte hos museumsvokterne i SV og Senterpartiet. Norge ble styrt av en slik koalisjon i åtte år mellom 2005 og 2013. Den gang ble det også mye moralpreik om «varmere samfunn», og at «alle skal med». Som om vi andre ønsker utenforskap og kaldere samfunn? De rødgrønne klarte ikke å lage politikk da. Hvorfor skulle de klare det nå?
Arbeiderpartiet har gått inn i valgkampen med feil budskap og strategi. Resultatet er målinger under 30%. Partiledelsen er uerfaren, og trenger ytterligere læretid utenfor regjering. Kanskje det går bedre i 2021?
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden