Nyhet

september 9, 2019

Derfor stemmer jeg ikke MDG!

I de store universitetsbyene måles MDG til mellom 15 og 20 prosent. På landsbasis ca 7. Partiet blir valgvinner.  En del av meg jubler. Men jeg kommer ikke til å stemme på dem.

Illustrasjon: Fredrik Edén

Jubelen først. Jeg har vært opptatt av miljøvern siden 1971 da jeg leste boken «Limits to growth», og kaller meg et blåbær; blå utenpå, men grønn inni. Unge hadde eksistensiell angst på seksti- og søttitallet også. Den gangen var det atombomben. Nå er det klimatrusselen. MDG kanaliserer denne angsten, og setter klima på den politiske dagsorden. Det er bra. Jeg støtter MDG på bompenger, og kampen for ren byluft. Det er ikke meg imot at partiet lager hindre for bruk av privatbil i Oslo sentrum. Det skal koste å forurense. Dessuten liker jeg Lan Marie Berg, og MDGs bramfrie og utradisjonelle holdning til politikk.

Samtidig er jeg et borgerlig menneske som er opptatt av frihet, toleranse, kunnskap og en god, men ikke nødvendigvis stor stat. Som borgerlig er jeg også opptatt av å ta vare på det som er bra, og rydde opp etter oss når vi har grist til. Derfor har jeg alltid vært opptatt av miljøpolitikk. Dessuten er jeg skeptisk til overforbruk. Min generasjon forbruker på speed. Er det ikke grenser for antall hus og hytter og biler og båter og klokker og glassfiberski i garasjen? Er ingenting nok? Vi vet at lykke kun i begrenset grad kan kjøpes, men fortsetter som før. For noen år siden meldte jeg meg for Fremtiden i våre hender til avrusing.

Jeg er ikke i tvil om at ny teknologi og nye utfordringer krever ny regulering og ny politikk. Men jeg er sterkt i tvil om det betyr at vi trenger mer sosialisme. Der jeg er et blåbær, mistenker jeg MDG’erne for å være vannmeloner. De er grønne utenpå, men røde inni.

MDG er et sosialistisk parti som ønsker planmessig regulering av økonomien på mange områder. De ønsker økte skatter og avgifter. De åpner for ulike former for prisreguleringer, for eksempel på bolig. De har programfestet «Lik lønn for arbeid av lik verdi», et uttrykk som først ble introdusert i den offentlige debatten av Bjørnar Moxnes fra Rødt. Dette er en slags kode for å erstatte den eksisterende lønnsdannelsen med et system med massiv statlig regulering av lønn. Dette begrepet må ikke forvekslet med «Lik lønn for likt arbeid», som de fleste støtter. For meg hører slikt tankegods hjemme på historiens skraphaug. Jeg tror skoleungdommen ser dette. Unge Venstre gjorde det like godt i skolevalget som MDG/Grønn Ungdom. Begge fikk i overkant av 10 prosent.

For det andre har MDG en økonomisk politikk som ikke henger på greip. De ønsker på den ene side å redusere statens inntekter kraftig ved å legge ned eller trappe ned de viktigste norske eksportnæringene; olje og gass (utfasing over 15 år), oppdrett (forbud mot åpne merder innen 2025), deler av den maritime næringen (forbud mot cruise), flyturisme (ønsker 30% reduksjon i trafikken innen 2030), jobbe mindre (6-timersdag), gjøre oljefondet om til et politiske verktøy for grønn omstilling, med andre ord flytte fra lønnsomme investeringer, til investeringer de selv liker. Parallelt med dette vil MDG øke statens utgifter betydelig med høyhastighetstog mellom store norske byer, utrede borgerlønn, øke trygder og overføringer, blant annet minstenorm for sosialhjelp, og ta imot flere flyktninger. Isolert sett er det mulig å argumentere for flere av sakene. Problemet er den voldsomme ubalansen mellom inntekter og utgifter. Hvordan og med hvilke penger skal vi nå klimamålene med MDGs politikk?

For det tredje erfarer jeg fra Oslo at MDG på kort tid er blitt et maktarrogant parti uten styring. Håndteringen av regelbrudd i en Energigjenvinningsetat som ikke en gang makter å resirkulere og flatehogst i Olav Vs gate illustrerer poenget. Partiets byutviklingspolitikk minner om betongsosialisme fra sekstitallet. Akkurat nå aksjonerer ni grupper over hele Oslo for å redde grøntområder. MDG er opptatt av økologisk avocado, men ikke av naturvern.

Jeg ønsker en internasjonal miljøpolitikk med utgangspunkt i sirkulærøkonomi, og fokus på ressursproduktivitet. Å lytte til MDG er som å bivåne et møte i studentsamfunnet på søttitallet. Partiets politikk er nasjonalistisk og rammer alle andre, bare ikke egne velgere; Full fart, og allting gratis! Det er morsomt å høre på, men jeg tror ikke på det. Derfor stemmer jeg ikke MDG ved dette valget.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden