Nå er det uvanlige folks tur

Hans Geelmuyden Eier og styreleder i Geelmuyden Kiese Gruppen
Illustrasjon: Fredrik Edén

Jeg meldte meg inn i Unge Høyre da jeg var 15 år gammel i 1972. Ved de fleste valg siden har jeg stemt Høyre. Det kommer jeg til å gjøre i år også. Men hvis ikke Høyre bruker de neste fire årene til å utvikle ny miljø- og klimapolitikk, blir det siste gang.

I mitt perspektiv handler politikk om å gi stemme til dem som ingen stemme har. Klimaet, havene, isbreene og regnskogen står ikke i manntallet. Ei heller de utrydningstruede fjellgorillaene i Kongo, tigere og nesehorn som jaktes av krypskyttere eller den raskt krympende villaksstammen som gyter i norske elver. For et konservativt parti bør det være opplagt å sette klima, miljø og naturspørsmål tydelig på dagsorden. Det var en av grunnene til at jeg meldte meg inn i Unge Høyre. På begynnelsen av søttitallet var Unge Høyre det eneste ungdomspartiet som var opptatt av naturvern. Den gangen ville vi ikke vært fornøyd med 13,5% i skolevalget.

Sårbare mennesker, barn og ungdom, arbeidsledige, innvandrerbefolkningen og ansatte i privat sektor er andre med svak – eller ingen stemme i det politiske ordskiftet. Slik jeg ser det, er politikken den eneste arenaen hvor disse gruppene kan regulere sine interesser. Politikken er til for dem. Vi privilegerte klarer oss uansett. Å tale for mennesker og dyr som i utgangspunktet er svakt representert bør, slik jeg ser det, være kjernen i moderne, konservativ politikk.

Likevel legger jeg i år høyrestemmen i urnen med en bismak. Selv om Høyres program inneholder over fem og en halv side med løsninger i klimapolitikken går de ikke på langt nær langt nok. Det kan se ut som denne delen av partiprogrammet er skrevet i Olje- og Energidepartementet. I møte med historiens største eksistensielle trussel mot mennesker og dyreliv er det ikke nok å flikke litt på oljeskatteregimet, lagre CO2 i Telemark, eller å stimulere til bygging av flere elbilladere. Nå trenger vi helt fundamentale endringer i hvordan vi lever livene våre. Når det kommer til klimapolitikken blir Høyre konservativt på den gale måten; Høyre blir et Ludvig parti; -Forandring, det er fali det!

Men noen ganger er det farlig ikke å forandre. Fortsatt økonomisk vekst er ikke forenlig med en bærekraftig utvikling. Dette har jeg ment helt siden jeg hørte Erik Dammann i Nadderudhallen i 1974. Derfor må fremtidig vekst være kvalitativ og ikke kvantitativ. Vi trenger ikke flere biler i garasjen, større hytter på fjellet, ved sjøen og på landet, flere puter under armene, champagneflasker i vinkjøleren eller gratinerte sjøkreps på grillen. Derimot kjenner mange på behovet for mer tid til å være sammen med familie og venner. Mer tid til romantikk, til opplevelser, til å se et godt teaterstykke på Nationaltheatret, til fest og fanteri. Mer tid til å resonnere, leve og ha det gøy. 

Når jeg sier dette svarer mange; «Men Hans, da bør du stemme på SV eller MdG». Det er helt uaktuelt fordi jeg mener systemet må tilpasses individet, og ikke motsatt. Da jeg hadde min politiske oppvåkning på 70-tallet opplevde jeg at Arbeiderpartistaten stod i veien for meg og min generasjon. Derfor syklet jeg rundt med løpesedler og klistremerker der det stod «For deg, mot formynderstaten». Det gjør jeg gjerne igjen. Jeg ønsker meg en god stat, ikke en stor stat. Den norske staten og norsk offentlig sektor er faretruende stor. En tredel av oss jobber i offentlig sektor, og en tredel har NAV ytelser som viktigste inntektskilde. Da er det en tredel igjen til verdiskapning i privat sektor. Den offentlige makt er dominerende, og for mye makt på for få hender gir vilkårlig maktutøvelse. Slik maktutøvelse skaper ulikhet og usikkerhet, og truer enkeltmennesket. Ta gjerne NAV skandalen som eksempel.

En grønn politikk som ikke er borgerlig, blir autoritær. I rødgrønn politikk trumfer systemer folk, og målet helliger midlet. Hvis du ikke tror meg, så hør på Lan og Lysbakken. Eller Extinction Rebellion, som vil avskaffe det representative demokratiet for å løse klimakrisen. Jeg tror at vår tids største krise må løses av mennesker ved hjelp av teknologi og markeder.  Men politikerne må definere ambisjon og retning, regulere markedene og prise utslippene. Det grønne skiftet blir dyrt, og det blir ikke billigere av å skyve regningen til neste generasjon.

Så ja, man kan stemme Høyre om man vil gi en stemme til dem som ingen stemme har. Jeg mener til og med at man bør gjøre det. For selv om Høyre har en vei å gå i klimaspørsmålet så må vi ikke glemme hva venstresidens alternativ er. Senterpartiet og Arbeiderpartiet kjemper hver eneste dag en innbitt kamp med FrP om hvem som kan øke norske klimagassutslipp mest. Dessuten handler det om respekt for enkeltmenneskets rett til å ta egne valg, og ansvar for valgene de tar.

Jeg noterer meg at Arbeiderpartiet går til valg på at det er «vanlige folks tur». Personlig har jeg aldri møtt ett stykk «vanlig folk». Slik jeg ser det er vi alle utpreget uvanlige. Vi har ulike drømmer, ønsker, behov og forutsetninger. Noen vil jobbe mye og bli rike, andre vil jobbe minst mulig. Noen drømmer om å bestige Store Skagastøls tind, mens andre har mer enn nok med å stige opp av sengen en mandag morgen. Og hvis de ikke vil, mener jeg av hele mitt hjerte at de skal få slippe, så lenge de selv tar konsekvensen. Det er i mangfoldet individene finner sammen og løser utfordringer. Det har venstresiden aldri skjønt. De tror det er staten som skal ordne opp. Derfor håper jeg at de borgerlige partiene vinner valget. Erna Solberg og Høyre sier at de tror på Norge. Jeg tror på deg også, Erna!

Nå er det uvanlige folks tur!

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden.