Miljøpartiet de blå

Maktsnakk desember
Illustrasjon: Fredrik Edén

Velgerundersøkelsen fra SSB og Institutt for samfunnsforskning viser at miljø var den fjerde viktigste saken for norske velgere ved stortingsvalget i 2017. Jeg vil gjette at den var enda viktigere for unge velgere. Høyre hadde sakseierskap til miljø.19 prosent av norske velgere mener at Høyre har best miljøpolitikk. Til sammenligning gikk SV fra 16 til 10 prosent sakseierskap, og Lan Marie Berg og MDG havnet på 14 prosent. Venstre falt fra 23 til 9%. Kanskje velgerne forstår at god miljøpolitikk er mer enn klima og LoVeSe? Personlig er jeg ikke overrasket over at et konservativt parti som Høyre har høy troverdighet i miljøpolitikken.

I et intervju med Klassekampen 20. november peker Høyres fraksjonsleder i energi- og miljøkomiteen, Tina Bru, på tre årsaker til partiets suksess: Folk har fått med seg at klimagassutslippene i Norge faktisk går ned, Høyre skaper flere grønne jobber, og regjeringen har tatt lederskap på miljø og klima internasjonalt. Jeg deler Brus syn på at grønn verdiskaping og internasjonalt lederskap er viktig. Slik jeg ser det, er EUs miljøpolitikk både mer progressiv og pragmatisk enn norsk venstresides. Men hvis Høyre skal befeste sin miljøposisjon, må partiet vinne flere unge miljøvelgere. Det bør være mulig for Høyre å øke sakseierskapet fra 19 til 30 prosent.

Ideologisk bør Høyre være det fremste miljøpartiet. Det er et grunnleggende konservativt prinsipp å bevare jordkloden for kommende generasjoner. Forvalteransvaret, føre-var-prinsippet og ideen om å forandre for å bevare er alle ideologiske grunntanker som taler for en sterk miljøpolitikk. Det var også grønn konservatisme som gjorde at jeg i sin tid meldte meg inn i Unge Høyre. På begynnelsen av 1970-tallet hadde jeg sett ødeleggelser i naturen, og lest i avisene at ødeleggelsene skyldtes sur nedbør fra Ruhr. For meg gikk miljøengasjement og kampen for medlemskap i EU hånd i hånd.

Høyres utfordring er at når konservativ ideologi skal omsettes til miljøpolitikk, blir partiet utydelig og kjedelig. Regjeringen feirer at norske klimautslipp går ned, men vi har fortsatt for høye utslipp totalt sett. En slik passivitet holder ikke mål når vi i realiteten også må tappe atmosfæren for CO2 for å nå målene i Parisavtalen. Det er positivt med frivillighet og initiativ som https://arbeidslivetsklimauke.no/, men jeg mener det blir for lettvint når statsminister Erna Solberg skriver i VG 4/12 at «Et bærekraftig velferdssamfunn forutsetter grønn økonomisk vekst som sikrer at vi kan finansiere gode velferdstjenester og innfri klimamålene».

I Norge lever de aller fleste gode liv med god økonomi. Det betyr at forsiktige avgiftsøkninger og enkeltrestriksjoner ikke gjør nevneverdig inntrykk. Hvis politikerne virkelig vil endre folks atferd, og tvinge transportsektoren til å kutte utslippene, må de ty til radikale tiltak. Dessverre kan det se ut til at Høyre er så redd for å bli mislikt at partiet ikke tør å ta upopulære grep. Og det kan virke som partiet klamrer seg til konservatismen for å unngå de mest radikale virkemidlene. Men da har partiet glemt at en viktig del av konservatismen er å ta forvalteransvaret på alvor – selv om det koster litt.

Hvis Høyre hadde tatt miljøkampen på ideologisk alvor, burde partiet omfavne forslag som drastisk økning av bompenger, fjerning av parkeringsplasser, og pålegge arbeidsgivere og kjøpesentre å innføre avgiftsparkering. I det minste bør vi forvente en seriøs og konstruktiv debatt om konkrete tiltak kommunalt og nasjonalt, ikke bare internasjonalt. I stedet ser vi et Høyre som fnyser av SVs forslag om parkeringsavgifter, som konsekvent avviser Lan Marie Bergs fjerning av parkeringsplasser, og som sier nei til flyavgifter som faktisk vil redusere antall flyreiser. Her tenker jeg Venstre kan hjelpe Høyre til større tydelighet, slik vi så da partiene samarbeidet i byråd i Oslo i en årrekke.

Lokalvalget i 2019 vil sannsynligvis bli et miljøvalg – i alle fall i Oslo. Hvis Høyre vil styrke sin troverdighet på klimapolitikk, må partiet omfavne debattene som kommer. Høyre må selv komme med forslag for å sikre en rettferdig karbonprising, prise bruk av plast, sikre artsmangfold, selge ned statens aksjer i oljeindustrien, fjerne statens subsidiering av utvikling av nye oljefelt på norsk sokkel, og i tillegg vurdere forslagene fra partiets politiske motstandere. Venstresidens miljøløsninger er ikke alltid de beste, men Høyre kan i det minste tolke dem i beste mening. For hvordan har Høyre tenkt å redusere biltrafikken i Oslo sentrum? Og hvordan skal Høyre sørge for at færre tar fly i fremtiden? Og hva er Høyres løsning for å få flere til å reise kollektivt til jobb? Det har vi ikke fått svar på. Slik overlater Høyre ofte den miljøpolitiske arenaen til Lan Marie Berg.

Det er synd, for landets største parti er bedre til å se teknologi, økonomi/marked og politikk i sammenheng. Derfor er den beste grønne politikken blå.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden

Dette er en oppdatert og redigert versjon av et hovedinnlegg i Klassekampen 5/12.