Oslo | Hans Geelmuyden - 05/11

Klassekamperater

Alle Norges redaksjoner har ment at regjeringen har brukt altfor mange penger i 2017. I statsbudsjettet for 2018 forsøker regjeringen å prioritere. Nå skriker de samme redaksjonene opp, og mener at prioriteringene rammer urettferdig. I dag slutter jeg meg til hylekoret. Det er en bitteliten prioritering jeg ønsker meg annerledes. Hvis du orker å lese litt mer, skal jeg fortelle deg hvilken.

Maktsnakk:UKe 45

Illustrasjon: Fredrik Edén

Siden jeg er rådgiver, vil jeg begynne med å gi ett tydelig råd; Hvis du vil leve et godt liv, lev det uavhengig, og i hvert fall uavhengig av Staten. Hvis du ikke orker det, eller har hatt uflaks og dårlig helse, forsøk å begrense avhengigheten din mest mulig. De siste tredve årene har det vært en sport i Norge å gjøre det motsatte. Det har vært viktig å få et tykkest mulig sugerør så langt inn i statskassen som mulig, for så å suge alt man har maktet. I stedet for å være innovativ, og lete etter muligheter i markedet, har mye kreativitet gått med til å lete etter muligheter i statsbudsjettet. Slik er vi blitt bedre på forvaltning enn forretning i Norge. I GK kjenner vi syndromet godt. Vi har med stor suksess hjulpet mange oppdragsgivere i jakten på offentlige kroner. Fy skam!

La meg så få komme med en tilståelse; Noen offentlige kroner er vel anvendt. I 2017 fikk for eksempel mediehuset Klassekampen 39 230 840 skinnende, offentlige kroner i pressestøtte. Jeg gleder meg over disse kronene hver eneste dag. Til og med søndager, selv om avisen ikke kommer ut. Søndager koser jeg meg med de lengste artiklene fra uken som gikk. Dersom regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018 hadde gått igjennom kan produksjonsstøtten til Klassekampen bli redusert med 4,5 millioner kroner. Det er mye for en avis som investerer alt remmer og tøy kan holde for å gi kvalitet til leserne sine hver dag. Forrige uke åpnet avisen kontor i Bergen.

Dette er ingen gjennomgang av dagens pressestøtteordning. Det er en hyldest til Bjøgrulv Braanens Klassekampen. Jeg har kjent Braanen siden 1972. Vi gikk parallelt på Nadderud Gymnas. Når jeg møter ham, pleier jeg å si at vi er gamle klassekamperater. Det synes ikke Braanen er noe morsomt. På begynnelsen av søttitallet var det bare tre kommunister på Nadderud Gymnas. Vi visste hvem de var. Braanen var en av dem. Jeg satt i styret i Bærum Unge Høyre, og var forundret over at noen kunne uttrykke sympati for en totalitær ideologi som hadde vært frontet av folk som Stalin, Mao og senere Pol Pot. I realiteten var jeg ikke noe bedre selv. I 1973 støttet jeg Augusto Pinochets statskupp i Chile. I ettertid kaller jeg det ungdoms sløvsinn. Det finnes ikke unnskyldninger for slikt.

Siden den gang har i hvert fall Braanen modnet. Da han overtok redaktørstolen etter Jon Michelet i 2002, var avisen menighetsblad for 30 000 lesere. Opplaget var 6929 eksemplarer. I mangel på egne økonomiske ressurser, sakset Klassekampen vilt og hemningsløst fra IPS som er nyhetsbyrå for den tredje verden. Ingen kunne mer om suspekte frigjøringsgrupper i Afrika enn Klassekampens lesere. Under Braanens ledelse har avisen gradvis frigjort seg fra totalitære tvangstanker, og tatt plass som «venstresidas dagsavis». I dag har Klassekampen et opplag på 23414, og har 80 000 lesere daglig.

Bjørgulv Braanen skriver de beste lederartiklene i norsk presse. Han setter saker i perspektiv, og skriver relativt ideologisk uavhengig. Braanen er mer skeptisk til autoriteter enn majoriteten av norske redaktører. På sitt beste er han til og med skeptisk til statens maktutøvelse. Det ville være upresist å si at jeg er enig i alt Klassekampen skriver, men avisen gir meg hver dag nye puslespillbrikker til min forståelse av virkeligheten. Derfor unner jeg avisen hver eneste krone den får i statsstøtte. I 2018 får den kanskje 4,5 millioner mindre.

I en tid hvor folk over hele verden kjemper mot «fake news», er de redigerte mediene viktigere enn noen gang. Derfor forundrer det meg hvor hjelpeløse mediene selv, og medienes egne organisasjoner er når de slåss for egen eksistens. Forslagene fra Mediemangfoldsutvalget som ble lagt frem tidligere i år, ble møtt med et politisk skuldertrekk. Tiltakene utvalget foreslo er kostnadsberegnet til 840 millioner kroner i året. Tiltakene kommer aldri til å få støtte i Stortinget.

Regjeringens svar ble altså å foreslå et kutt i produksjonstilskuddet til nyhets- og aktualitetsmedier med 25,7 millioner kroner i 2018.

Forslaget går heldigvis ikke igjennom. For femte år i strekk har Venstre og Kristelig Folkeparti varslet at de vil stemme mot regjeringen. Forslaget rammer jo også den kristne dagsavisen Vårt Land, må vite. Takk uansett.

Hold fast og hold ut!

Hans Geelmuyden