Det blåser fra mange retninger. Vi legger bak oss dekadente tiår i finanskapitalismens og ekshibisjonismens tegn. Kjappe penger, fete gevinster, Paradise Hotel, materialisme, og særinteresser har vært regelen. Resultatet er at samtidig flere faller utenfor samfunnet. Av en samlet arbeidsstyrke på 2,7 millioner er det rundt 700 000 som er trygdet i Norge. I Europa er det krise, og vi mottar nå en strøm til Norge av håpefulle fattige som vil inn.
Hvor kommer vinden fra fremover? Etter krise trengs ny samfunnsorden. Vi ønsker oss levende, inkluderende samfunn der staten leverer trygghet til mennesker som bruker evner og talenter. Hvordan skal vi klare det?
I det norske likhetssamfunnet er det for dårlig plass til mangfold. Vi som bor her må skape plass gjennom ny politikk, ikke bare gjennom ny retorikk. Gahr Støres «Det nye vi» er tomme ord. Et nasjonalt fellesskap er heller, som den kurdisk-svenske forfatteren Mustafa Can sier i Aftenposten i dag, en masse «vi’er». Arbeiderpartiet var norgesmestre i å levere levende, inkluderende fellesskap i de første tiårene etter krigen. Det løftet arbeiderklassen inn i samfunnet som likeverdige deltakere, og skapte likestilling mellom kjønnene. Gjør din plikt, krev din rett, sa Gerhardsen. I dag hører vi mest om hvilke rettigheter man har krav på.  Arbeiderpartiet har fått for vane å inkludere gjennom gruppetenkning i velferdssystemet. Men fremtidens inkludering må skje individuelt i arbeidslivet. Hvis ikke vil stadig flere falle utenfor. Man er ikke inkludert selv om man blir plukket opp av NAV. Selv ønsker jeg alle som kommer til Norge for å betale skatt hjertelig velkommen. De som kommer for å spekulere i trygdeordninger kan holde seg hjemme. Selvsagt skal vi ta i mot flyktninger og asyltrengende.
«In the US we have a real democratic ethic; we judge the people by their work”, sa en amerikansk venn til meg en gang. Lett omskrevet betyr det av mennesker vurderes ut fra samfunnsbidraget sitt.  I Norge sier vi at alle skal med. Men langt fra alle kommer med.  Jeg har vondt for å tro at 700 000 nordmenn ønsker eller behøver å stå utenfor arbeidslivet. Problemet er at samfunnsinstitusjonene og særinteressene støter ut mange som vil jobbe. Arbeiderpartiet forsvarer velferdsmodellen partiet har skapt, selv om modellen er moden for forandring. LO beskytter privilegier for sin tilårskomne elite; Kampen for tidlig pensjon, stivbente turnusordninger, begrensing av overtid, sykelønn og misbruk av streikerett blir viktigere enn å invitere flere inn i arbeidslivet. Forslag til reformer blir møtt med beskyldninger om «sosial dumping». LO gjør terskelen for å gi folk arbeid høy. LO ekskluderer.
Køen av uløste samfunnsoppgaver øker. Staten må ta borgernes velferd på alvor ved å inkludere alle som vil bidra.
Mangfoldig vær gir frodig landskap.
Hold fast og hold ut.
Hans