Jeg var til stede på massemøtet i Saga kino i Oslo den 8. april 1973 da ettusen fremmøtte meldte seg inn i «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Jeg ble ikke medlem. I løpet av de førti årene som er gått har jeg aldri stemt på dem heller. For den norske middelklassen har det vært enklere å identifisere seg med Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet. De tre er det norske demokratiets Gudbrandsdalsost; milde, trygge og godt tilpasset norsk virkelighet. Med Fremskrittspartiet derimot, har det vært annerledes. Partiet så nok ut som en gjetost, men du visste aldri hva osten inneholdt. Fremskrittspartiet under Carl I. Hagen var som et meieri uten kvalitetssikring. På sitt beste lanserte partiet nye, gode ideer på løpende bånd. På sitt verste var det storprodusent av slagg og fordommer. Likevel traff partiet stadig nye velgergrupper. Ved stortingsvalget i 2009 fikk Fremskrittspartiet 22,9 % og 41 stortingsrepresentanter.
Tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet Martin Kolberg, var så forundret over Fremskrittspartiets fremgang at han for noen år siden startet en stor debatt for å knekke «FrP koden». Han kunne ikke forstå at et høyreparti kunne få så høy oppslutning. Det var der Kolberg tok feil. Skillelinjene i norsk politikk går ikke lenger høyre/ venstre. Til det er forskjellene på partiene for små. Norge er et korporativ som skiller mellom de som er innenfor og de som faller utenfor systemet. Fremskrittspartiet har vært alene om å favne de underpriviligerte som rammes av høy arbeidsinnvandring, lav utdannelse, dårlig helse og et stivbent arbeidsmarked. Fremskrittspartiet kaller dem «folk flest». De er mange. Åtte år med rødgrønn politikk har ikke snudd trenden.  Utenforskapet vokser. Derfor trenger landet en ny regjering.
Fremskrittspartiet vil være med i en ny regjering, men i forsøket på å bli akseptert av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, står partiet i fare for å vende sine gamle velgere ryggen.  Sett fra utsiden kan man få inntrykk av at de fire partilederne har vært mer opptatt av å samsnakke seg i forkant av stortingsvalget i september, enn av å la hvert parti stå fritt for å mobilisere velgergrunnlaget sitt. Det kan vise seg å bli en strategisk blunder av dimensjoner. Partileder Siv Jensen har rett når hun i dag sier til VG; – Det er viktigere enn noen gang å få frem forskjellene mellom partiene. Jeg er opptatt av å vise at det er forskjeller også mellom Høyre og Frp.
På fire år er nesten halvparten av Fremskrittspartiets velgere forsvunnet.  Hvert femte partimedlem har meldt seg ut. Fremskrittspartiet har latt seg kooptere og er blitt en del av «det gode selskap». Hva skal «folk flest» med Fremskrittspartiet da? Kanskje folk flest synes det er dørgende kjedelig i «det gode selskap», og kanskje føler de seg ikke særlig velkomne der heller?
Kanskje er det med Fremskrittspartiets velgere som med Groucho Marx? Kanskje de ikke vil være medlemmer i en klubb som aksepterer dem som medlem?
Hold fast og hold ut.
Hans