Mange tenker at kulissen er finere enn bygningen innenfor. At det burde forbli slik; en diger kulisse vaiende i vinden utenfor Stortinget.
De siste åtte årene er Stortinget også i politisk forstand mer og mer blitt en kulisse. Det er ikke der de store politiske kampene står. I en undersøkelse i vår ble stortingsrepresentantene spurt om hva de mente var den viktigste politiske arenaen for tiden. Hele 75 prosent pekte på Regjeringen og departementene.
Den «stoltenbergske» parlamentarismen har flyttet den politiske debatten fra Stortinget til regjeringskontorene. De store politiske sakene debatteres ikke lenger, de blir bare presentert på regisserte pressekonferanser når regjeringen har konkludert. Sakene behandles nesten uten offentlighetens innsyn, uten debatt. Vi har fått en mindre åpen og mer lukket beslutningsprosess.
På et vis følger dette av Stoltenbergs tanker om flertallsparlamentarismen. Han ville ha rødgrønt flertall for å gjennomføre den politikken som et flertall av folket bestemte under valg. I stedet for «stortingsregjereri» – de evige dragkamper mellom partiene for å få flertall – ville han at folkets røst skulle bestemme politikken. Fasthet fremfor vingling, forutsigbarhet fremfor usikkerhet. Det er lett å forstå at Stoltenberg ønsket seg flertallsstyre, men indre uenighet i koalisjonen har gjort Regjeringen svak utad, og visjonene om hva flertallet skal brukes til har falmet.
Flertallspartiene er så uenige i mange saker, at den viktigste politiske arenaen synes å være Underutvalget i Regjeringen. Etter lange kamper mellom statsrådene og departementene finner man til slutt kompromisser som er så skjøre, at de ikke tåler omkamp i Stortinget. Stortinget er et sandpåstrøingsorgan, en finere høringsinstans som Regjeringen bryr seg lite med. I 2009 skrev daværende stortingsrepresentant Inge Lønning: «Man skal lete lenge for å finne en norsk regjering som mer systematisk har neglisjert Stortinget enn det dagens regjering gjør».
I åtte år har opposisjonen sittet på tilskuerbenken mens regjeringsspillet pågår. Selv om debattene om de store sakene uteblir, skjer det viktige politiske prosesser på Stortinget. Det er mye lobbyvirksomhet, fordi terskelen for å komme inn i Regjeringskvartalet ofte er høy. Regjeringspartienes folk på Stortinget spiller også viktige roller i arbeidet med å finne løsninger og kompromisser.
Blir dette annerledes med Erna? Ikke uten videre. Hvis også hun må bale med småpartier i regjering, oppstår lett det samme syndromet: Regjeringen blir seg selv nærmest, og ønsker minst mulig støy i Stortinget. Det er vanskelig å holde en sprikende regjering sammen. Tidligere statsminister Per Borten sa på fallrepet i 1971 at det var som «bære staur» å holde orden på regjeringspartnerne.
I en tid der koalisjonsregjeringer er sannsynlige utfall av valg, bør Stortinget selv gjøre tiltak for å styrke sin posisjon. Stortingsrepresentantens hverdag er alt for mye preget av sektortenkning. Det første som skjer representantene er at de trykkes ned i komitestrukturer som ofte passer den enkelte dårlig og i hvert fall ikke fremmer helhetstenkningen. De blir spesialister på hvert sitt felt, og det er mange uskrevne regler som gjør det vanskelig å være førstereisgutt på tinget. Janteloven rår, og alle er opptatt av å passe på sitt revir. Du skal ikke uttale deg om ting som tilhører en annen komite, og som fersking får du omtrent ikke uttale deg om noe som helst, annet enn å hilse hjem til lokalavisa. Systemet fostrer ikke de nasjonale helhetstenkerne.
Derfor bør det skje omfattende endringer i komitestrukturen, der man slår sammen komiteer og effektiviserer arbeidet. En ny Regjering etter valget bør samtidig halvere av antall departementer, og disse reformene vil være en effektiv måte å skyte ned det sektormonsteret som har inntatt Stortinget og Regjeringskvartalet.
Etter valget – når presenningen tas av i høst, får vi håpe at det nye Storting blir et kraftsentrum i norsk politikk. Det er viktig for demokratiet og det offentlige ordskiftet at de store politiske sakene blir grundig drøftet av folkets fremste tillitsvalgte, og at Stortinget ikke forblir en kulisse i regjeringens arbeid.
Gunnar Mathisen er seniorpartner i Geelmuyden Kiese og har 25 års fartstid fra departementene.