Alle samfunn har eliter. Samfunn trenger eliter. Det norske også. Men i Norge snakker vi aldri om eliten. I Norge er elite et fyord. Det smaker av ulikhet. Derfor vet vi knapt hva og hvem den norske eliten er. Er det derfor den norske eliten så sjelden blir stilt til ansvar ? Tror vi at Staten kan ta det ansvaret elitene ikke tar ? I så fall tror vi feil. Ansvar er personlig.
Onsdag i uken som gikk skrev Martin Wolf i Financial Times: « An implicit deal exists between elites and the people ; the former obtain the privileges and perquisites of power and property ; the latter, in return obtain security and, in modern times, a measure of prosperity. If elites fail, they risk being replaced».
Med makt kommer ansvar. Hvor mye ansvar tar egentlig den norske eliten? Vår politiske elite eksellerer i folkelighet på fotballkamper og idrettsarrangementer, kultur- og medieeliten later til å være mer opptatt av statsstøtte enn av å skape, den økonomiske eliten sutrer over skattene og tiltales for korrupsjon, og organisasjonene kjemper for egne medlemmers særinteresser. Intelligentia har vi ikke. Det er mange som spør hva Norge kan gjøre for dem, men få spør hva de selv kan gjøre for Norge ?
Det har vært lett å være nordmann de siste tredve årene. Det blir vanskeligere de neste tredve. Komplekse samfunn  må kunne stole på at elitene veileder samfunnet i riktig retning. I europeisk historie har det ofte vært borgerskapets rolle å kjempe for frihet, rettferdighet og toleranse. I Norge har vi knapt en borgerlig tradisjon. I beste fall har vi hatt et småborgerskap hvis interesser sjelden har strukket seg lenger enn til sitt kjøpmannskap. Her til lands er det sosialdemokratiet som i hundre år har løftet massene opp og frem. De åtte siste rødgrønne årene viste at Arbeiderpartiet har mistet denne evnen.
Min drøm er at de borgerlige 200 år etter at Norge fikk sin grunnlov tar Arbeiderpartiets tradisjon videre, og at borgerskapet på nytt makter å tenke tanker som er større enn det selv. Det er tross alt bare 30% av arbeidsstyrken som arbeider i offentlig sektor. Mitt håp er at resten kan tenke frie tanker, og at valgseieren høsten 2013 kan brukes til å gjeninnføre det personlige ansvar.
Hold fast og hold ut!
Hans