-Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn, sa Tysklands første kansler Otto von Bismarck. Skal vi tro Bismarck, står det norske folk i fare for å bli frarøvet sin nattesøvn inneværende fireårsperiode.  
Vellykket politisk endring forutsetter at forslag er gjennomtenkt og moralsk og prinsipielt godt begrunnet slik at det lar seg kommunisere. Videre må et lovforslag ha legitimitet, og være i tråd med folks rettsoppfatning. Ofte må forslaget også ta inn over seg bruk av teknologi og økonomisk stimulans for å sikre at loven virker. Forslaget om reservasjonsrett for fastleger er svakt begrunnet både moralsk og prinsipielt, det er i strid med folks rettsoppfatning, og er derfor mildt sagt krevende for partiet Høyre å kommunisere troverdig.
I henhold til healthguidance.org, den politiske kampen for selvbestemt abort startet allerede i 1913, og loven om selvbestemt abort ble vedtatt først i 1978 med en stemmes overvekt. Da ble også helsepersonells rett til å reservere seg, slik det var formulert i lovteksten fra 1975, endret. Loven av 1978 slår fast at kvinnen selv, ikke nemnder, skal bestemme over kvinnens kropp. Det var en viktig moralsk og prinsipiell seier. I fjor lykkes likevel Kristelig Folkeparti samarbeidsavtalen med regjeringspartiene å få omkamp på reservasjonsretten. Med forslaget sitt, beskyldes Regjeringen for å prioritere hensynet til et fåtall fastleger fremfor hensynet til norske kvinner. Forslaget fremstår moralsk og prinsipielt svakt.
Bak vedtaket om selvbestemt abort ligger krevende verdivalg. Skal kvinnens rett gå foran hensynet til det ufødte liv, er blant de vanskeligste spørsmålene. Saken har vært brennbar i over hundre år, og man kan undre seg over at en regjering ledet av to kvinner, ikke har tatt dette inn over seg. Det var bare Venstres Trine Skei Grande som reserverte seg mot reservasjonsrett da Kristelig Folkeparti spilte forslaget inn på tampen av regjeringsforhandlingene. De fleste vil mene at loven om selvbestemt abort har tjent oss vel, og et forsøk fra et fem prosent parti på å reversere en rett som sytti prosent av stortingsrepresentantene støtter, strider kraftig mot folks rettsfølelse.
Det som er dårlig uttrykt er ofte dårlig tenkt. Men så er da også hensikten med kommunikasjonen i en sak å etablere motforestillinger som åpner for nye tanker. Kommunikasjonen mellom Høyre og Kristelig Folkeparti før forslaget om reservasjonsrett ble sendt på høring har åpenbart vært for dårlig. Høyres forsøk på å overlate saken til kommunene viser mangel på respekt for en samarbeidspartner. Det virker ikke som de har snakket med hverandre internt i Høyre heller. Mye tyder på at kommunikasjonsansvarlig på statsministerens kontor i januar har vært mer opptatt av å arrangere herreselskap enn av å passe jobben sin.
Hva kan så regjeringen lære? Statsministeren trenger et bedre antenneapparat på kontoret sitt; Noen som lukter fare, slik statssekretær Jan Erik Larsen gjorde i Stoltenbergs første periode. Videre trenger hun en kompromissfunksjon. Stoltenberg hadde Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Jeg vet ikke hvordan Solberg har organisert seg, men i denne saken virker Høyre og Kristelig Folkeparti lite samsnakket. En lov om reservasjonsrett må bli en nasjonal, ikke en kommunal ordning. Dernest må forslagsstiller Kristelig Folkeparti gjøres ansvarlig. Det blir lite troverdig når Høyre statsråder tvinges til å fremme Kristelig Folkeparti standpunkter de egentlig er imot.
Under Stoltenberg var jungelordet på Statsministerens kontor at en dårlig sak gjør mer skade enn ti gode gjør gavn. Jeg velger å karakterisere fremlegget om reservasjonsrett som en arbeidsulykke. Men neste gang regjeringen forveksler en udemokratisk reservasjonspølse med en sosiss, finnes ingen unnskyldning.  Og neste gang kan være kort tid til for en mindretallsregjering. Det ulmer allerede kraftig både i Stortinget og blant folk flest når det gjelder forsøksordningen for frislipp for snescooterkjøring i utmark.
Hold fast og hold ut!
Hans