Lediggang er som kjent roten til alt ondt. Hvis man jobber sekstimers uke, får man ytterligere 31,5 timer å slå i hjel. Hva skal man gjøre med så mye tid? For meg ble svaret å være ute. Det fikk katastrofale følger.
Sist jeg var ute i mer enn to timer, gikk jeg Befalsskolen for Kystartilleriet (BSKA). Det var i 1981. Vi lå i knappetelt i 30 kuldegrader i Indre Troms. Han som dro pulken var fra Jæren, og trengte mye hjelp i nedoverbakkene. Vi mistet kontrollen, jeg ramlet med AG-3 geværet i kjeften, en tann fattigere. Til og med St. Hans det året var det vinterøvelse. I det hele tatt burde jeg husket hvor store prøvelser man utsettes for når man beveger seg utendørs vinterstid.
Men det er lenge siden 1981, og dessuten er det sjelden sol i Indre Troms. Da forsøket mitt pågikk siste uke, var det sol nesten hele tiden. Særlig solfylt var Langfredag. Vi bestemte oss for langtur. Jeg smurte meg godt. Tok på både Spenol og Vaselin. Man kan aldri være for forsiktig i fjellet, sa alltid far. Selv trivdes han best inne med jazz og whisky. Allerede ved Opheimstølane stakk det i fjeset. Ved Værsjøen så jeg ut som rosinene jeg hadde i sekken, og vel fremme ved hytten etter femtimers tur så jeg ut som en korint. Så begynte det å svi.
Mye har skjedd siden 1981. Den gangen var ozonlaget tykkere, CO2 innholdet lavere, og solkrem med faktor var for kvinner. John Wayne brukte aldri solkrem. Snaue 33 år senere er alt dette endret. Enda verre er det at menneskenes empati er borte. I hvert fall var forståelsen liten for en mann som hadde donert sitt legeme til forskningen når konsekvensene av forsøksordningen ble synlige.
-Æsj far, jeg vil ikke ha godnattklem av en smilende tomat, sa min yngste datter.
– Du ser snart ut som en hundreåring, sukket min kone.
Hadde hun enda sagt at jeg så ut som en indianer. Min kone har sympati med urbefolkninger.
Resten av påsken tilbragte jeg inne foran PC’en. Forsøket med sekstimers uke var mislykket. Nå er det tilbake på syttitimers uke. Lediggang gjør ondt.
Hold fast og hold ut!
Hans