Ett år etter at den blåblå regjeringen overtok regjeringsmakten, er det fortsatt det samme rådgiverkorpset som hjelper til med å selge politikken. Det er de samme taleskriverne, de samme kommunikasjonsrådgiverne som holder på. Ingen er skiftet ut etter at den rødgrønne regjeringen ble kastet på historiens skraphaug. Hvordan er det mulig å like ubesværet hjelpe en statsråd til å formidle arbeiderpartipolitikk den ene dagen og fremskrittspartipolitikk den neste? Går det an å skrive like gode taler for en Høyre-statsråd som en SV-statsråd?
Det er skjedd en formidabel formering av kommunikasjonsfolkene på 2000-tallet; en fordobling de siste ti år . I våre 14 departementer finnes det rundt 150 informasmedarbeidere. Mange jobber mye med spinn og politiske innsalg til media. Ingen er politisk ansatte, de er en del av den faste staben, men flere av dem har politiske verv på fritiden.
Dette er departementets pariakaste. De er verken en integrert del av embetsverket med faglig integritet, eller en del av den strategiske politiske ledelsen. Opprinnelig var deres mandat å profesjonalisere informasjonsarbeidet, drive en form for folkeopplysning om departementets virksomhet. Det siste tiåret, og særlig under den rødgrønne regjeringen, ble deres arbeid mer og mer politisert. Kommunikasjonsmedarbeiderne jaktet med lys og lykte rundt i departementet etter saker som kunne egne seg for media, som de bearbeidet og pitchet til pressen. Deres primærinteresse er politikernes kortsiktige markeringsbehov, og ikke å tenke langsiktig og helhetlig som er embetsverkets viktigste bumerke. Dette medførte mange steder en politisering av departementet; suksessakene var de som har mediepotensial i seg. Embetsverket har et selvstendig ansvar for å tenke langsiktig og drive politikkutforming uavhengig av kortsiktige skiftende politiske strømninger. Med de rødgrønne ble det mer politikkformidling enn politikkutvikling.
Departementene skal være faglige sekretariater for statsrådene. Ikke politiske, og slett ikke partipolitiske sekretariater. Men det er en vanskelig grensegang mellom fagpolitikk og partipolitikk. For mange er det ikke lett å se når faget slutter og politikken begynner, og omvendt. Om statsråden skal holde en tale hos partiungdommen eller på en skole, er ikke så viktig for den som holder den, men det er en stor forskjell for den som skriver den. Taler i partisammenheng skal politisk ledelse i departementet ordne selv, og da er det stort sett politisk rådgiver som står for skrivingen. Men ofte vet ikke taleskriverne hvem som er målgruppen, eller oppdraget er uklart, og da hender det at de fast ansatte taleskriverne misbrukes, bevisst eller ubevisst. Slik skjer det et samrøre mellom politikk og administrasjon.
Dette samrøret er svært unorsk. Historisk har det vært en tydelig rollefordeling mellom politisk ledelse og embetsverket. Med de nye kommunikasjonsfolkene og taleskriverne har rollene blitt mer uklare, og vi ser konturene av en forflatning av den stolte norske embetsmannskulturen.
Det bør derfor foretas en opprydding i forholdet mellom politikk og forvaltning i departementene. Mange mener at Norge nå er moden for den amerikanske modellen – “the spoils system” – der de fleste byråkrater forlater sine stillinger ved et regjeringsskifte. Dette er å gå drastisk til verks; kontinuiteten i styringen blir borte. Alternativt tenke kan man tenke seg en modell der kommunikasjonsrådgiverne rekrutters politisk, og skiftes ut når det skjer som følge av valgresultatet. Våre naboland har enkelte trekk av en slik modell. I Sverige har man en pressesekretær som rekrutteres politisk og som er en del av den politiske ledelsen. I Norge bør vi omgjøre 2-3 stillinger som kommunikasjonsrådgivere i hvert departement til politiske informasjonsjobber. Det vil gjøre det lettere å jobbe med politikken i departementet, og det vil gjøre det lettere for embetsverket å jobbe med de langsiktige sektoroppgavene.
Gunnar Mathisen er seniorpartner i Geelmuyden Kiese og har 25 års erfaring fra departementene.