Forslaget til statsbudsjett som ble lagt frem 8. oktober er et Erna budsjett; det er jordnært, og viser vilje til å gjennomføre vanskelig politikk. Budsjettet preges av både kommunereform, politireform og en reform for høyere utdannelse. Reformene regjeringen arbeider med er viktige og vanskelige, og Solberg er avhengig av å sitte to perioder for å lande dem. Vi ser spor etter reformene i bevilgningene i budsjettet. Sporene viser at reformene skal gjennomføres nedenfra og opp. Slik styrer regjeringen Solberg landet annerledes enn regjeringene Stoltenberg, men innenfor den samme handlingsregelen. Alle norske statsbudsjett de siste tredve årene er søsken; like med individuelle særpreg. Solbergs budsjett er et ektefødt barn av Finansdepartementet, og ingen dævelunge, slik det fremstilles i mediene.
Budsjettet er et ærlig forsøk på å stimulere norsk foretaksomhet. Landet bygges gjennom hardt arbeid, høye investeringer, og millioner av beslutninger og transaksjoner hver dag. Staten kan bare legge til rette for disse beslutningene. Mens forskning er kroner som blir kunnskap, er innovasjon kunnskap som blir kroner. Innovasjon kommer oftere fra produksjonen enn fra akademiske avhandlinger. Derfor vet forretningsfolk mer om veien fra forskning til faktura enn politikere og byråkrater.  Bare gjennom innovasjon, økt produktivitet og foretaksomhet kan vi redusere den norske oljeavhengigheten.
Regjeringens historiefortelling disse åtte årene blir en fortelling om skogplanting. Det tar tid å bygge og vokse. Slike historier er vanskelige å fortelle for kommunikasjonsfolkene i regjeringsapparatet. Historiene er langsomme, tekniske og blir lett kjedelige. Det er lettere å fortelle historier om skogbrann. Vi så det godt da statsbudsjettet ble presentert. «Mest til de rike», «35000 barn rammes», «Pressedød!», og «Klimaversting», skrev mediene. Arbeiderpartiet gikk frem på meningsmålingene, og Høyre og Fremskrittspartiet falt i uken som gikk. Oppslagene viser at statsbudsjettet har noen svake punkter.  Forslagene om å heve rett til sykelønn fra et halvt til et helt grunnbeløp, og kutt i barnetillegget for uføretrygdede rammer noen av de svakeste i samfunnet. Disse gruppene fortjener generøsitet, ikke kutt.
Da jeg stemte på Erna Solberg i fjor høst, gjorde jeg det i tillit til at borgerlig politikk vil gi et mer foretaksomt Norge og mindre utenforskap. Problemet i Norge er ikke først og fremst store forskjeller mellom fattig og rik, men at omlag 800 000 nordmenn faller utenfor arbeidsmarked og samfunn. De kommer ikke inn igjen. Tallet økte under de rødgrønne. Personlig tror jeg mer på bruk av ny teknologi, innovasjon og foretaksomhet i arbeidet med inkludering enn nye, statlige stønadsordninger. Vedvarende vekst i stønadsordningene er ikke bærekraftig over tid. Derfor er det min oppfatning at regjeringen Solbergs forslag til statsbudsjett er 95% godt. Hvis Venstre og KrF får gjennomslag for en grønnere skatte- og avgiftspolitikk, fjerning av diskriminerende hindre for gründere, og reversering av urettferdighetene som rammer deltidsansatte og uføre, nærmer vi oss 100%.
Hold fast og hold ut!
Hans