SJEKKETRIKS
Jeg var femten år gammel i 1972 da Romaklubben ga ut boken «Limits to growth». Under vandringer i skog og mark, hadde jeg sett ødeleggelser i naturen, og lest i avisene at ødeleggelsene skyldtes sur nedbør fra Ruhr. Kunnskapen fikk to konsekvenser. Jeg meldte meg inn i Unge Høyre, og engasjerte meg kraftig for norsk medlemskap i EF, som EU het den gangen. Begge valgene var logiske. Et konservativt ungdomsparti var opptatt av å ta vare på naturen, og skulle vi bidra til å gjøre noe med forurensing i Tyskland, måtte vi lykkes med samarbeid i Europa. Begge standpunktene opprettholder jeg på 42. året.
Det var lettere å engasjere seg i naturvern i 1972 enn det er å engasjere seg i klimakamp i 2014. Konsekvensene av sur nedbør var synlige. Klimatrusselen er usynlig mye av tiden. Derfor engasjerer folk flest seg i klimakampen først når vi klipper gresset i november, opplever ekstremvær, og har milde vintre. Når det er kaldt, og alt er normalt, faller engasjementet med gradestokken.
Mennesker er ganske dårlige beslutningstakere. Daniel Kahneman forklarer det i boken «Tenke fort og langsomt». Fordi mennesker er late, går vi stort sett på autopilot. Vi styres av intuisjon. Intuisjon er gjenkjennelse. Vi reagerer først når noe ikke er som det skal. Kahneman kaller det system 1. Problemet er at store, komplekse problemstillinger som CO2-utslipp og klimatrussel, krever at vi kobler inn system 2.  Det gjør vi ikke før Vestlandet raseres i flom.
I denne sammenheng kan vi som jobber med kommunikasjon spille en rolle. God kommunikasjon kan stimulere mennesker til å skifte fra system 1 til system 2. Gore-filmen lyktes med det. Den femte rapporten fra FNs klimapanel som kom i september i fjor også. Etter den rapporten var det ikke lengre fnugg av tvil om at klimaproblemene var menneskeskapt. Nå kommer jeg til Nachspielteorien.
I min sturm und drang-periode havnet jeg på nachspiel i en stor villa i Bærum. Tidlig om morgenen kom jeg i skade for å søle rødvin på det hvite gulvteppet i kjellerstuen. Gulvteppet var langragget, og vanskelig å vaske rent. Da fikk jeg en genial ide. Jeg gikk ut i garasjen, hentet gressklipperen, og klippet ned teppet.
Søndag ettermiddag ble jeg oppringt av vertinnen. Hennes foreldre likte ikke ideen min. De snakket om menneskeskapt miljøødeleggelse, og ville ha nytt teppe. Det fikk de. Et års inntekt som avisbud forsvant som dugg for solen på dette nachspielet. Det er en selvfølge at man rydder opp etter seg når man har grist til.
Det er hevet over tvil at mennesker griser til kloden. Det har vi drevet med en stund, men vi har aldri grist mer enn nå. Vi må slutte med det, og vi må rydde opp. Derfor trenger vi en innovativ, grønn, og mer rettferdig verden.
Hold fast og hold ut!
Hans