Jeg har vanskelig for å se at ytringsfriheten skal få respekt når ytringsfriheten blir brukt til å ikke vise respekt for hverandres livssyn og meninger. Debatten om ytringsfriheten er for viktig til å overlates til media alene.
Martin Luther King jr. sa at «Våre liv nærmer seg slutten den dagen vi blir stille om ting som betyr noe.» Derfor er ytringsfriheten helt essensiell. Det er ingen tvil om at i land der ytringsfriheten ikke har en sentral plass, får det alvorlige konsekvenser for mennesker som tør å bruke ytringsfriheten og stå opp for noe de tror på. Ytringsfriheten er en grunnleggende forutsetning for demokratiet og en kilde til kritikk og utvikling av samfunnet. Samtidig er jeg redd for at måten ytringsfriheten brukes og publiseres på er med på å skape et mer røft og brutalt samfunn.
 

Hva står de opp for?

Når jeg ser karikaturtegninger, hører på satireprogram, leser kommentarer i avisen og hører fornærmelser fra humorscenen, stiller jeg meg ofte spørsmålet: Hva er det de egentlig står opp for? Er ytringsfrihet et middel eller et mål?
Når journalistene publiserer egne eller andre ytringer hevder de at det handler om å skape debatt og et mer opplyst samfunn. Hva slags debatt får vi når all respekt og folkeskikk legges til side? Blir vi opplyst av irrasjonelt oppkast i redaksjonelle og sosiale medier og en hærskare individer og redaksjoner som selverklærer seg som Charlie? Hvem snakker vi til? Hverandre? Jeg tror nemlig ikke vi når ut til noen andre enn oss selv. Per Fugelli synliggjorde i Dagbladet 13. januar en tvil jeg deler – absolutt ytringsfrihet er en form for fanatisme. Når den blir krenket går den over i fundamentalistiske reaksjoner og raseri.
 

Lukket debatt

«Alle som publiserer ytringer skal delta i debatten om hvor grensene for enkeltytringer går. Men at rammene skal være vide, må være fellesgods», skrev Aftenposten på lederplass 11. januar. Denne debatten ønsker jeg velkommen. Likevel er jeg bekymret for at dette blir en skinndebatt. Problemet er at det virker som om Aftenposten selv har konkludert, uten å vise respekt for ytringsdebatten de inviterer til. Ytringsfrihet er strukket langt. Og det virker som om media har bestemt seg for å gå enda lenger, med enda mindre respekt for enkeltmennesker, religioner og meninger.
Aftenposten skriver at alle gjerne må delta i diskusjonen om hvor grensene går for ytringsfriheten og de som publiserer dem, men at mediene selv skal konkludere. Selvsagt er det naturlig at media selv skal avgjøre hva de velger å publisere. Men for at de skal ta en riktig beslutning er det nødvendig at media stiller seg åpen for andres ytringer om medias grenser. I stedet ser det ut til at media selv vil føre en lukket debatt om grensene for publisering av ytringsfrihet, mens resten av debatten holdes utenfor.
 

Aktor, forsvarer og dommer

I denne ytringsdebatten bekymrer det meg at det ser ut til at media blir både aktor, forsvarer og dommer i en og samme sak. Hvordan kan vi da stole på at dette er en åpen debatt som har til hensikt å opplyse og gi bedre beslutninger?
Mitt inntrykk er at journalister har vanskelig for å takle kritikk mot det de gjør, skriver og mener. Dessverre bidrar ikke det til tillit til at media skal styre og konkludere i debatten om publisering av ytringer. Da er nok det enkleste valget for media å lukke seg inne og selv debattere og konkludere om hvor grensene går for formidling av enkeltytringer.
 

Forsvarer retten til å kritisere muslimer

I kampen for ytringsfrihet, og reaksjonene det skaper når folk føler seg støtt, viser at når ting virkelig er som aller viktigst, kommer det verste frem i oss. Det er i disse situasjonene det blir tatt gale beslutninger.
Media er ofte den som formidler sterke ytringer, og fremfører gjerne egne meninger. Ofte oppleves det som total mangel på respekt for andre mennesker. Når media blir kritisert for måten de formidler ytringer på, virker det som media selv glemmer de rasjonelle argumenter og beskylder kritikerne for å være hårsåre eller mangle toleranse. Det kunne vært interessant å hørt de rasjonelle argumentene for hvorfor mange norske medier publiserte tegningene fra det franske magasinet Charlie Hebdo. Langt på vei virket det som om media kun gjorde dette for å forsvare sin rett til formidling av negative ytringer mot muslimer.  Fugelli oppsummerte dette godt: «De som har makt over ordene bør være edru blant de rasende.»
 

For viktig debatt til å overlates til media

Er det mulig å opprettholde ytringsfriheten og samtidig vise respekt for hverandre, for andres livssyn og andres meninger? Er det mulig for media å formidle ytringsfriheten respektfullt og likevel skape kritisk og opplyst debatt? Og er det mulig å stole på at media konkluderer til det beste for ytringsfriheten når de setter seg selv til aktor, advokat og dommer i en og samme sak?
Jeg har vanskelig for å se at ytringsfriheten skal få respekt når ytringsfriheten blir brukt til å ikke vise respekt. Når media skal være den som styrer debatten, redigerer debatten, er den som angriper og den som forsvarer og til slutt den som dømmer, blir jeg bekymret på ytringsfrihetens vegne. For de grensene som kunne vært mulig å sette. Media er så opptatt av sin egen ytringsfrihet at de glemmer å lytte til dem de kritiserer. Debatten om ytringsfrihet er for viktig til å overlates til media.
Jeg velger likevel å leve i håpet om en opplyst, respektfull debatt om grensene for publisering av ytringer.