Fredag avdukes tredje sesong i sagaen om Frank Underwoods maktbegjær i TV-serien House of Cards. Makt som fenomen fungerer styrende strukturelt og virker underliggende i alle sosiale relasjoner. Fordeling, spredning og konsentrasjon av makt er tema for all samfunnsutvikling og -debatt. Det er derfor ikke tilfeldig at vår fascinasjon for makt reflekteres i populærkultur, der maktstrukturer ofte fremstilles med kritisk brodd.
Med Capitol Hill og Det Hvite Hus som dramaturgisk ramme tar historien utgangspunkt i begjæret for posisjonell og politisk makt. Basert på Michael Dobbs’ roman med samme navn og en britisk miniserie fra 90-tallet, forteller det politiske dramaet en tradisjonell historie om folkevalgtes makthunger. House of Cards går langt i å tegne et mangefasettert bilde av hvilke former makt kan ta – i sin filosofiske tilnærming til hva maktutøvelse kan være.
Beau Willimon kler Fyrsten i ny drakt
Skaperen av serien, Beau Willimon, puster nytt liv i en 500 år gammel, italiensk klassiker skrevet av Machiavelli. Fyrsten (Il Principe) fremstår som en håndbok i eneveldig styre. Bokens analyse av hvordan makt kan erverves og opprettholdes har gjort den til en bauta i politisk teori. Fyrstens hovedbudskap er at målet helliger middelet. For heder og ære kan moral forgås og alle midler anvendes – og vold fremstilles som opphav til all makt. For at voldelig maktutøvelse skal være legitim forutsettes det imidlertid at den utøves i statens interesse. Personlig interesse er diskvalifiserende.
Det er vanskelig å få et godt grep om Franks motivasjon. Handler han i statens interesse eller i sin egeninteresse? Willimon lar oss lure. Det henvises stadig til politikk som noe opphøyet og foredlet og Frank rettferdiggjør sin utilbørlige maktutøvelse ved å vise til et større gode; Politics. There are forces bigger than (…) us at play here. Machiavellis godkjennelse beror på om Frank er genuin – men er det ikke heller et opportunistisk påskudd?
Det er mulig at Machiavellis hensikt med Fyrsten var todelt. Noen mener at Machiavelli skrev boken som en satire med formål å avkle eneveldet og promotere republikanisme. Willimon er nok ikke fremmed for teorien. House of Cards maler nemlig et såpass realistisk bilde av moderne politikkutøvelse at det som oppfattes som urealistisk fiksjon får oss til å undre. Hva er maktpersoner i vårt samfunn egentlig i stand til? Willimon vil gjøre oss usikre. Kanskje er det tilfeldig at Stolteberg elsker serien og at Obama siteres på at virkelighetens Washington burde lignet mer på Willimons.
Maktens mange ansikter
Listen er ikke uttømmende, men viser bredden i seriens maktspekter. Frank er ikke alene om å begjære posisjon og utøve makt, men hans kapasitet for variert maktutøvelse er unik. Hans motstandere behersker ikke et fullendt Machiavellisk repertoar – og kommer derfor til kort.
Innflytelse er makt. Blottet for skam ser Frank oss i øynene og erkjenner, you know what I like about people? They stack so well. Frank stokker mennesker for å bygge korthus. Han blander hard og myk makt og irrasjonelle og rasjonelle taktikker. Han vinner frem med retorikk, men manipulerer og utpresser.
Informasjon er makt. Kampen om overtaket i serien handler om å vite det andre ikke vil du skal vite – og vite det andre ikke vet. Kontroll over informasjonskanaler er prioritert. Frank knytter tidlig til seg en ambisiøs journalist, Zoe Barnes – og de blir enige om å utnytte hverandre. Frank tilbyr informasjon og Zoe tilbyr a mouthpiece when we need one. Media fremstilles som en hovedkanal for å vippe maktbalanser.
Sex er makt. Relasjonen mellom Frank og Zoe utvikler seg fysisk, men forblir kynisk. Forholdet gir oss en innsikt i Franks påtrengende behov for kontroll når han gjentatte ganger føler seg fornærmet av at han ikke er hovedperson i Zoes liv. Utnyttelsesforholdet surner og kulminerer i et verbalt slagsmål der Zoe ønsker oppreisning. Frank bekrefter at deres seksuelle relasjon handlet om hans dominans og svarer iskaldt, a great man once said, everything is about sex. Except sex. Sex is about power.
Sjenerøsitet er makt. Sjenerøsitet og tjenesteytelse portretteres som former for maktutøvelse. Frank mener at generosity is its own form for power og bruker posisjon og nettverk for å ta eierskap over andres lojalitet. De viktigste sjakkbrikkene i spillet hans er kjøpt. Frank hjelper Peter Russo ved å få politiet til å frafalle en siktelse. Han sørger for at den sparkede sikkerhetsvakten Edward Meechum blir gjeninnsatt. Det hintes til at Frank ga rådgiver Doug Stamper en ny sjanse på Capitol Hill. Det forklarer herre-hund forholdet de to imellom.
Vold er makt. Serien fremstiller voldelig maktutøvelse som et uraffinert, men effektivt virkemiddel. Fysisk makt utgjør et ytterpunkt på maktskalaen og det utøves både fysisk og psykisk vold. Vi mistenker lenge at Franks kapasitet for voldsutøvelse ikke kjenner grenser. Dette får vi et frampek om i seriens første scene, når Frank tar livet av en påkjørt nabohund. Han ser oss i øynene idet han knekker hundens nakke og forklarer med monoton stemme at moments like these require someone who will act, who will do the unpleasant thing, the necessary thing. Resonansen til denne scenen er sterk når Frank iskaldt likviderer Russo i slutten av første sesong – som den første av flere unpleasant, men necessary fysiske voldshandlinger.
Er penger makt? Penger kan sies å være det ultimate utrykk for makt i vår samtid av kapitaldrevne samfunn. Frank mener imidlertid det motsatte; Money is the McMansion in Sarasota that starts falling apart after ten years. Power is the old stone building that stands for centuries. I cannot respect someone who doesn’t see the difference. Penger skaper en illusjon av makt. Som verktøy egner penger seg i kombinasjon med flere typer makt, men penger alene er ikke et opphav til makt. Franks toneangivende ord etablerer et dramaturgisk skille mellom de som søker penger og de som søker makt i serien. Franks første verdige motstander, Raymond Tusk, mangler verken økonomisk eller politisk maktkapital. Han er imidlertid bundet av sine skrupler og verdslige goder. Frank er løsrevet fra begge.
One Nation, Underwood
Franks filosofi sometimes you have to sacrifice the one for the many virker faretruende i forkant av seriens neste avsnitt. Frank Underwood er vår tids Fyrste – men det gjenstår å se om Willimon lar målet hellige middelet.