Hele mitt liv har jeg vært opptatt av prestasjoner. Som liten slukte jeg bokserien «Da de store var små», og gutterommet på Lysaker var fullt av bøker fra «Elite-serien» om Walt Disney, Abraham Lincoln, Madame Pasteur og Thomas Alva Edisson. Det er spennende å forstå hvorfor noen få gjør store ting.
Skøytesport var en annen lidenskap i barndommen. På sekstitallet drømte jeg at Fred Anton Maier fra Tønsberg Turn var faren min. Etter Maier hadde norsk skøytesport noen magre år. Men på syttitallet dukket de fire S-ene; Stensen, Storholt, Sjøbrend og Stenshjemmet opp. Bak dem på bildene i avisene sto noen ganger en unnselig, liten figur. Det var treneren deres, Johs Tenmann. Etter hvert ble jeg mer interessert i ham enn i løperne. Jeg leste ivrig om «Tenmann metoden». Jeg leste om 7.05.00, og om å sette seg mål. 7 minutter og 5 sekunder var målet Tenmann satte for det norske skøytelandslaget på 5000 meter på et tidspunkt de beste i verden gikk 5000 meter på 7.20. For meg ble Tenmann identisk med begrepet «prestasjonskultur».
Store mål har en verdi i seg. Som honningkrukken er de tiltrekkende. Men det Tenmann virkelig forstod bedre enn noen var hvordan gode prestasjoner skapes over tid. De fire S-ene fylte pallen gang på gang, og preget syttitallet. Tenmann skjønte at individuell idrett også er lagidrett. Skal man være best over tid må man bygge lag fremfor individer, men også lag av de beste individene. Marit Bjørgen forklarte nylig suksessen til de norske skijentene med at de kanskje har verdens beste lag. Nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser forklarer sin suksess på samme måten. Sammen leder de et forskerteam på åtti stykker. Mosers ønsker seg «eksellens i alle ledd», og behandler ansatte og rotter på samme måte; med kjærlighet og omtanke.
Selv har jeg vært trener for et skandinavisk kommunikasjonslag i 26 år. Det har gått litt opp og ned. Jeg har ønsket å bygge et organisatorisk mangfold av kunnskapsrike individer med holdninger preget av åpenhet, offensivitet, integritet og sans for humor. Da professor Kjell Nordstrøm kom inn i styret vårt i 1997, mente han det var som å komme inn i baren i Star Wars. Det er det fortsatt. Mangfold er en forutsetning for kreativitet, og kreativitet er kommunikasjonens hjerte. Men hvordan får Solo, Prinsesse Leia, Luke Skywalker, Yoda, Jar Jar og bandet Binks Figrin D’an and the Modal Nodes til å prestere sammen?
Alt jeg kan si er at det har tatt tid, og at det fortsatt er rom for forbedring. Hvis du vil høre mer, er du hjertelig velkommen på frokostmøtet vårt 4. mars klokken 8. Du kan melde deg på HER.
Hold fast og hold ut!
Hans