Denne dagen gikk Vietnam fra å være et fritt land til å bli styrt av brutalitet, vold og korrupsjon. Folk levde i uvisshet og i frykt for hva den neste dagen ville bringe. I desperasjon forlot en halv million vietnamesere landet i småbåter. Sør-Kinahavet ble deres passasje til frihet. Men bare de heldigste fullførte den farefulle ferden til nabolandene, eller ble plukket opp i internasjonalt farvann.
Mine foreldre var blant de heldige. Med i bagasjen hadde de meg, gjennom syv dager uten mat, og minimalt med vann. I Hong Kong ble vi vist medmenneskelighet. Så tok Norge imot oss, og ga oss en ny start og en fremtid. Det er vanskelig å finne ord for hvor takknemlig min familie var, og alltid kommer til å være. Enda vanskeligere er det å sette ord på hvor takknemlig jeg er for at mine foreldre risikerte alt for vår frihet. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet mitt hadde vært hvis ikke.
Samtidig tenker jeg på alle dem som ble igjen. Foreldrene min var flinke til å fortelle om hvor vi kom fra, og som barn pleide jeg å be til Gud hver kveld om at det skulle bli fred i Vietnam, slik at mine foreldre og jeg kunne vende tilbake til moderlandet jeg hadde hørt var så vakkert. Etter hvert som tiden gikk, virket det imidlertid mer og mer fjernt å dra tilbake.
Det er ikke så overraskende som det er trist, at mine foreldre ikke lenger kjenner igjen det landet vi forlot. Ulikhetene i dagens Vietnam er enorme, noen få lever som kongelige mens andre sliter i fattigdom. Korrupsjon er utbredt, og for de som ytrer uenighet med styresmaktene er tilfeldige dødsfall og forsvinninger ikke et ukjent fenomen. Tiår med vanstyre har endret Vietnam.
Jeg ber fremdeles. Men jeg ber ikke lenger om å komme tilbake. Jeg ber om at det vietnamesiske samfunnet ikke skal fortsette i dagens retning, men at det igjen skal likne det landet mine foreldre fortalte meg om da jeg var barn. Jeg ber om at Vietnam skal få oppleve en revolusjon lik Jasmin-revolusjonen i Tunisia i 2011. Som Desmond Tutu har sagt: «Håp er å være i stand til å se at det finnes lys, til tross for alt mørke».
Innlegget er også publisert i Klassekampen 30. april 2015.