Geelmuyden Kieses tåkelurpris for klar tale for august går til rektor Curt Rice ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Han sier: Fedre som er hjemme fra jobb med sykt barn får applaus for å «stille opp». Det får ikke mødre. Sånn er det bare. (…) Det fascinerer meg hva vi tåler av skjevhet.
Meg irriterer det.
De tradisjonelle kjønnsrollene er et steinalderkonsept som ikke ble forandret mye før på 1900-tallet. Steinaldermannen jaktet mat og kriget, kvinnen passet leirbålet og barna. Den første store endringen i nyere tid skjedde med 1. verdenskrig. Da mennene dro ut i krigen måtte kvinnene – mødrene også – ut i arbeid for å holde produksjonen og samfunnshjulene i gang. Og kvinnene tilpasset seg den nye hverdagen ganske utmerket, og mange kvinner hadde aldeles ikke lyst til å gå tilbake til et liv av klesvask, matlaging og barnefødsler. Så i 2. verdenskrig skjedde det igjen! De neste tiårene ble det mer og mer vanlig at kvinner tok arbeid og fagkvalifiserte jobber, men fortsatt satte giftermål og barn en stopper for karrieren.
1960- og 70-tallet var preget av frigjøring, og likestilling ble et slagord for mange kvinner – og noen menn. Men hvor mye endret seg egentlig? Vi som ble født på 1960 tallet ble oppdratt i en brytningsperiode, med «tradisjonell» arbeidsfordeling i familien. Det var viktig for begge kjønn å få seg en utdannelse, men hva slags utdannelse var mindre viktig. Av sekstitallsgenerasjonens kvinner er dermed mange i arbeid og mange har utdannelse, men familiemønsteret er tradisjonelt. Det kan være en av grunnene til at vi ikke ser flere kvinnelige toppledere i norsk næringsliv enn vi gjør i dag.
I dag tar flere kvinner enn menn universitetsutdannelse. Jentene slår gutta i karakterjaget. Men når barn og familie dukker opp, dundrer gamle kjønnsroller inn som en dampveivals.
Plutselig skal kvinnene lengst ut i permisjon, mennene ta ut minst mulig. Kvinnene setter karrieren på vent og går ned i deltidsstilling. Kvinnene skifter fra Jeanne d’Arc til hønemor.
Tror du det er likestilling i Norge, så se bare for deg en typisk kjønnsrolle og snu på kjønnene. «Hjemme med sykt barn» – ser du mor eller far? Kjenner du mange menn jobber deltid for å ta seg av barna, og hva tenker du innerst inne? Kanskje er han trist? Kanskje er han glad? Kanskje er han bare litt gal?
Selv om det praktiske i dag stort sett ligger til rette, er det fortsatt en kamp hver dag mot holdninger og forventninger. Kvinner må ta et valg – vil vi ha likestilling eller ikke? At mor og far deler alt ansvar må være en hygienefaktor, ikke et mål.
Jeg er optimist – jeg registrerer at den yngre generasjonen kvinner som er født på 1980-90 tallet har en helt annen bevissthet om hva slags utdanning de tar, ambisjoner de har og kravene de stiller til omverdenen. Jeg registrerer at «gutta» av samme generasjon har forandret seg til det bedre. Både husarbeid og fødselspermisjoner deles mer likt.
Men selv for mine unge kollegaer er dette ingen quick fix. Ulikhetene er fortsatt alt for store både praktisk, kulturelt og ikke minst mentalt. Men først og fremst må kvinnene selv våge å ta et valg om å ha ambisjoner, ta posisjoner og komme ut av komfortsonen.
Likestilling er ikke en hyggelig greie for selvrealisering eller en rettighet som vi får. Likestilling er en plikt til å bidra og et krav til kvinner og menn om å ta samme ansvar for fellesskapet. Mannen skal ikke ha hovedansvaret for å forsørge familien. Et friskt, voksent menneske skal ikke la seg forsørge, uansett kjønn, og kvinner og menn har et like stort ansvar for verdiskapningen i samfunnet vi lever i.
Martin Luther King sa: «Friheten gis aldri frivillig av undertrykkeren, men må kreves av den undertrykte».
Vi kvinner skal ikke kreve likestilling. Vi må bli flinkere til å ta for oss. Vil vi ha likestilling, må vi oppføre oss som om vi har det. Jeg knabber fra anarkisten Krapotkin og sier: Toppjobber gis ikke, de må tas.
Det måtte to verdenskriger til for å sparke likestillingen i gang, det krever fortsatt kamp å gjøre den ferdig.
 
Nina Riibe, administrerende direktør for GK i Norge
 
Tåkelurprisen for klar tale i august: Curt Rice, rektor ved Høyskolen i Oslo og Akershus
Amerikaner og nyansatt rektor ved Høyskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, gir et skråblikk på status i likestillingslandet Norge.
– Fedre som er hjemme fra jobb med sykt barn får applaus for å «stille opp». Det får ikke mødre. Sånn er det bare.
Kilde Aftenposten, 17.08.2015: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Curt-Rice-Fedre-som-er-hjemme-med-sykt-barn-far-applaus-Det-far-ikke-modre-8125855.html
Tåkejuryens kommentar: – Hadde vi hatt døtre i studentalder skulle vi anbefalt dem å se nærmere på HIOA.
 
Prisen for største tåketale i august: Politidirektør Odd Reidar Humlegård
Politidirektør Odd Reidar Humlegård gir begrepet revolverjournalistikk helt ny mening og mener medias omfattende dekning av politiets bevæpning øker risikoen for vådeskudd.
– Den eksponeringen som har kommet frem i media om hvordan politiet bærer skudd i kammeret og hvordan formen på hylsteret er, er i hvert fall med på å øke faren for vådeskudd.
Kilde VG, 19.08.2015: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/beredskap/politidirektoeren-eksponeringen-i-media-har-oekt-faren-for-vaadeskudd/a/23508641/
Ikke før hadde vi kåret politidirektørens uttalelse til månedens tåketale, så smalt det igjen! I en politigarderobe! Av en politimann som skulle «avvæpne seg selv»! På Manglerud politikammer øvde en politimann seg på å «trekke våpenet» da det gikk av! Vi foreslår at Morgan Kane innføres som pensum på politiskolen: Der går det klart fram at selv garvede revolvermenn sjelden gikk med mer enn fem skudd i seksløperen fordi faren for å skyte seg i foten ellers var betydelig. Som politidirektøren demonstrerer.