Etter at Hansson ble valgt inn på Stortinget i 2013, har jeg spurt meg selv om MDG er et parti eller en livsstil. Du kan ta en hvilken som helst grønn visjon, og alle elsker den så lenge den er en forretningside, en trend eller en livsstil. Du skal lete lenge for å finne folk som er mot sykkelrevolusjoner i storbyene, elbiler, energivennlig oppvarming, økologisk dyrket og kortreist mat, kollektiv transport og mer fritid med familie og venner. Vi ser vi denne endringen som utvikling og fremgang, og som et bevis på at markedsøkonomien vår også er bærekraftig. MDG treffer denne trenden klokkerent. Spørsmålet er om MDG treffer like godt med sin politikk, for konsekvensene av politikken er plagsom.
I helgens utgave av Morgenbladet, kan vi lese om MDGs opprinnelse som nullvekstparti. Initiativtakerne ville gjøre Fremtiden i våre hender (FIVH) til politisk parti. Tenkningen i FIVH var preget av Arne Næss dypøkologiske prinsipper og nullvekst. Naturens ve og vel skulle i sentrum, ikke menneskenes ønsker og mål. I Arbeidsprogrammet 2013 – 17 kan vi lese; «Miljøpartiet De Grønnes mål er et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn, i hovedsak basert på lokale ressurser, er en forutsetning for å nå målet». Her er veien til fotformsko og kompost kort.
Men veien til partiets velgergrunnlag som er unge, høyt utdannede, internasjonalt orienterte, cafe latte drikkere i storbyene kan bli lang politisk. Konsekvensene av å redusere utvinningstempoet på eksisterende olje- og gassfelt med 50 % innen 2020, med sikte på å avvikle petroleumsvirksomheten fullstendig innen 20 år er store. I tillegg skrev Finansavisen fredag at MDG mener norsk oppdrettsnæring bør bygges kraftig ned. I et slikt perspektiv burde 6 timers dagen være innen rekkevidde om kort tid, for hva skal vi egentlig arbeide med?
MDG stiller mange viktige spørsmål, men gir får gode svar. Partiet har helt rett i at vi ikke kan fortsette som nå. Hvis alle klodens syv milliarder skulle løftes opp på norsk levestandard, ville vi trenge tre kloder. Det får vi ikke. På meg virker det som MDG i forsøket på å løse dette problemet ender med å plassere det norske folk i heisen på vei ned, i stedet for å plassere klodens fattige i heisen og trykke «opp».
Hold fast og hold ut!
Hans