Men den største bragden har vært at partiet endelig har knekt en kode som har ridd partiet som en mare de siste tiårene: De store byene langs kysten fra Oslo til Trondheims kommunegrense. Av de ti største byene har Ap kun hatt ordføreren i fire. Og i de fem største, er det kun Trondheim som har vært et rødgrønt fyrtårn. I Oslo har ørkenvandringen vart i 18 år, i Bergen i 12.
Nå er bildet snudd på hodet: I Bergen har partiet gjort et brakvalg, og er suverent størst. I Oslo blir det etter alle solemerker et byrådsskifte med støtte fra valgkampens andre seierherre, MdG. I Tromsø blir det byrådsskifte med støtte fra Rødt. Og i viktige byer som Haugesund, Ålesund, Sandnes og Arendal er det stor fremgang.
Det er mange årsaker til denne fremgangen. På riksplan har Arbeiderpartiet surfet på en bølge av regjeringsslitasje, syriasak og borgerlig dobbeltkommunikasjon. Men ikke minst har partiet endelig begynte å finne formen som opposisjonsparti. Den tydelige strategiske beslutningen om å gjøre valget til en kamp mellom skattekutt på den ene siden og mer penger til velferd og kommunene på den andre, har fungert.
Men i kommunevalg er det de lokale sakene som dominerer. Og her har Arbeiderpartiet både vært dyktige, heldige og hatt riktig timing. I Oslo fant partiet endelig en byrådslederkandidat som folk både visste hvem var og som de likte og stolte på. Og på tross av mange dystre spådommer fra ulikt hold, viste det seg at byen var klar for eiendomsskatt. Så får det heller være at de fleste fortsatt ønsker Fabian Stang som ordfører, at partiet mistet noe oppslutning og at MdG er på vippen.
I Bergen har Høyre ødelagt for seg selv. Etter at byens ubestridte dronning Monica Mæland dro til Oslo i 2013, har det vært en eneste lang alene hjemmefest med bybanerot, splittelse både innad og mellom byrådspartiene, innføring av eiendomsskatt og politietterforskning av ordføreren. I denne suppa har Arbeiderpartiets usedvanlig sympatiske byrådslederkandidat Harald Schjelderup stått frem som byens Jens Stoltenberg og lovet opprydning og trygg styring.
I dag er det mange som må slikke sine sår. Selv om Høyre gjør sitt nest beste kommunevalg siden 1987, og valget i 2011 var historisk godt, er det åpenbart et tydelig nederlag for Erna Solberg. Høyres lokale utstillingsvinduer er smadret, og blir vanskelig å teipe sammen. FrP er under ti prosent for første gang siden 1991, og plages både av vanskeligheten ved å være i regjering og løse kanoner som ikke klarer å lese folkeviljen. Hvis dette er en pekepinn mot 2017, brenner det et blått lys for det borgerlige regjeringsprosjektet.
Men før nye ordførere kan klippe snorer, skal det forhandles. Det vil bli en lang og tung prosess. I Oslo vil MdG selge seg dyrt. Dette kan bety betydelige endringer for Oslopakke3, boligbygging og biltrafikk. Og Oslo kan få sin første ordfører med grønn partibok.
I Bergen kan Arbeiderpartiet gå begge veier; mot sentrum eller mot venstre. Bybanetrasé, sprøyterom, skjenketider og køprising blir vanskelige nøtter. Og dersom den økonomiske situasjonen ikke snus, kan det bli vanskelig å gjennomføre løftene.
I Tromsø vil en maoist fra Rødt bli den nærmeste samarbeidspartneren. Det borger for spennende budsjettforhandlinger.
Felles for disse byene er at kommersielle aktører innenfor helse og omsorg bør begynne å skjelve i buksene. Motstanderne av konkurranseutsetting skyter ikke lengre med sprettert.
Men den som ikke skjelver i kveld er Jonas Gahr Støre. Han har klart noe Jens Stoltenbergs aldri klarte og kan begynne ferden mot valget i 2017 med visshet om at den som tåketaler sist tåketaler best.
Denne teksten er basert på opptalte stemmer kl. 01.30.