F.v.: Daniel Barhom, rådgiver i Geelmuyden Kiese Norge og Aleksander Lee Olsen, konsulent i Geelmuyden Kiese Norge
Politisk motivert vold i form av ekstrem islamisme vurderes som den største norske terrortrusselen, ifølge PSTs siste trusselvurdering. PST og det offentlige styrker sin beredskap, men hvordan står det til med beredskapen i norsk næringsliv?
Økt terrorfare til tross, kun én av ti norske toppledere fokuserer mer på kriseberedskap. Det viser en ny Norstat-undersøkelse. 600 toppledere på tvers av bransjer i norsk næringsliv er blitt spurt om selskapets kriseberedskap. Resultatene er ikke særlig oppløftende.
Hvert tredje norske selskap mangler en beredskapsplan. Det betyr at disse selskapene beveger seg inn i et veldig mørkt rom dersom en krise­situasjon skulle inntreffe. En krise rammer som oftest når du minst venter det.

Seks av ti norske selskaper HAR ikke gjennomført en eneste kriseøvelse de siste to årene.

Amerikansk forskning viser at 75 prosent av alle kriser er såkalte «snikende kriser». Det vil si kriser som blir ignorert eller oversett av ledelsen. Konsekvensen er at krisene ligger og ulmer i overflaten, får tid til å bygge seg opp og plutselig smeller. Volkswagens «dieselgate» er et klassisk eksempel. Mange snikende kriser kunne vært avverget med god beredskap. Interessant nok sier halvparten av topplederne i Norstat-under­søkelsen at krisen de opplevde kunne vært avverget i forkant. Det bør være et varsko.
God beredskap er ferskvare. En nedstøvet beredskapsplan nederst i skuffen er en falsk trygghet. Derfor er det alarmerende at under halvparten av de spurte selskapene har oppdatert beredskapsplanen sin i løpet av de siste tre årene. 12 prosent oppgir at de aldri har oppdatert sin beredskapsplan.
Sosiale medier skaper nye utfordringer for selskaper i krise. Tempoet øker stadig. «The Golden Hour» er blitt til «Golden Minutes». Ryktene og spekulasjonene florerer. På Facebook og Twitter blir krisen omtalt og delt av flere tusen personer i løpet av sekunder. I en krisesituasjon mister folk både hode og hemninger. Kombinert med de sosiale kanalenes rekkevidde, kan denne toveiskommunikasjonen være nådeløs.
For et par uker siden var det én milliard brukere på Facebook på en og samme dag. Det tilsvarer én av syv mennesker på jordkloden. I dag spiller det ingen rolle om det er snakk om en ulykke, et cyberangrep eller en korrupsjonsskandale. Sannsynligheten for at nyheten omtales først på sosiale medier blir stadig større. Ett eksempel er Germanwings-ulykken i våres. Den uavhengige flytrafikktjenesten Flightradar24 var raskt ute med informasjon om ulykken på Twitter, og ble en viktig nyhetskilde de første timene. I de sosiale kanalene er det ingen tid å miste.
Vårt inntrykk er at selskaper og bransjer som har opplevd en krise har høyere bevissthet rundt og forstår behovet for god kriseberedskap. Det motsatte er ofte tilfelle for dem som ikke har opplevd en krise. For disse selskapene oppleves beredskap som en kostnad fremfor en investering. Dermed utsettes ofte beredskapsarbeidet.
Når krisen inntreffer er det ofte for sent. I en krisesituasjon går ledelsen fra å bli målt på resultater, til å bli målt på evnen til å tåle juling. Da er det viktig å være godt forberedt. Dersom omverdenen mister tilliten til selskapet, mister du ditt forretningsgrunnlag. Bare spør Malaysia Airlines.
God beredskap er en viktig parameter. En annen er trening. Professor Anders Ericssons teori om «10.000 timer» tilsier at 10.000 timer er hva som kreves for å nå verdenstoppen, eller hva som i senere tid er blitt omtalt som «ekte ekspertise». Teorien gjør seg også høyst gjeldende innenfor krisehåndtering.
Undersøkelsen viser at seks av ti norske selskaper ikke har gjennomført en eneste kriseøvelse de siste to årene. Det er alvorlig. Konsekvensen kan i verste fall være fullstendig kollaps i krisehåndteringen. Da Helge Lund var toppsjef i Statoil, deltok han på krise­øvelser fire ganger i året. Han og resten av organisasjonen var godt forberedt da gissel­dramaet i In Amenas utspant seg. Dette var svært tydelig i krisehåndteringen.
Etter 22. juli har det vært mye fokus på beredskapen i det offentlige. Det er bra. Men vi må ikke glemme nærings­livet. Mange selskaper har en lang vei å gå. Arbeidet bør begynne nå.
 
Artikkelen er også publisert i Dagens Næringsliv 07.10.2015