I kommunikasjonsbransjen snakker vi om omdømme som en form for kapital. Et godt omdømme kan redde et selskap i uføre. Det motsatte forverrer den samme situasjonen. De gode historiene, åpenhet og oppriktig samfunnsbidrag er blant det som bygger et godt omdømme. Det man gjennom nitidig sparing har klart å sette inn i omdømmebanken kan man ta ut når det virkelig behøves. Tillit bygget over tid gjør at folk i større grad tror deg når du blir svar skyldig. Og de tilgir deg raskere.
Få har hatt en så unik mulighet som oljebransjen til å spare i omdømmebanken, og ta plass i nordmenns hjerter. Det norske oljeeventyret gjorde Norge til en av verdens raskest voksende økonomier. Det har ikke skortet på ingeniørbragdene. Det har heller ikke manglet på ressurser. Statoil alene har hundrevis av informasjonsarbeidere.
Likevel er omdømmebanken tom. Vi hører nesten aldri fra dem. Oljebransjen har overlatt definisjonsmakten til dem som snakker ned oljebransjen, og til dem som bare bryr seg om pengene. Oljestoltheten bor på Vestlandet. Ikke i den norske folkesjela.
Ville noe vært annerledes om oljebransjen hadde klart å trollbinde befolkningen? Oljeprisen hadde ikke vært høyere. Men det er god grunn til å tro at de titusener som i dag jobber i oljebransjen ville følt mer stolthet. Det er heller ikke utenkelig at oljebransjens utallige kritikere ville fortonet seg noe annerledes, som igjen kunne gitt industrien mer handlingsrom og ro. Hvem vil vel gå til angrep på den norske folkesjela?
Det er ikke for sent. Oljebransjen er syklisk. Selv om vi ikke vil nå gamle høyder vil det bli bedre før det tar slutt. Næringen bør gjøre det den kan for å vinne folket, og gjøre innskudd i omdømmebanken. Det vil komme til nytte igjen.