Det er alltid spennende å oppleve det kjente gjennom andres øyne. For noen år siden inviterte jeg den svenske professoren Kjell Nordstrøm til å feire 17. mai i Oslo. Det var Kjells første. Fra toppen av Grand Hotel så vi toget av jublende barn under oss.
Merkelig nok var Kjell helt stille. Syntes han ikke dette var vakkert og rørende?
-Nå? spurte jeg.
Kjell tenkte seg om, pekte utover menneskemylderet, og kommenterte; -Det her likner en filminnspilning av Ben Hur.
Hver tredje innbygger i Oslo har innvandrerbakgrunn. På landsbasis er vi nå 842 207 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. De bor i alle landets kommuner, og har bakgrunn fra 223 land. Polakker, litauere og svensker er de største gruppene.
Selv for en tiendegenerasjons innvandrer som meg selv, er det krevende å beherske alle kodene på 17. mai. Du skal vifte med flagg mens du holder brus og blåse, huske tredje verset av «Ja, vi elsker», feste 17. mai sløyfen riktig, vite opp ned på bunadssøljen, gå inn bunadskoene på forhånd, men ha med plaster hvis de gnager, og late som du synes det er morsomt å hoppe rundt i potetsekk i skolegården. Mon tro hvordan de med kortere fartstid tar utfordringene?
Kolleger med innvandrerbakgrunn sier at de fikser kodene på strak arm. De er like 17. maifrelst som meg. Feiringen viser at glede, sang, musikk, samvær, leker og fest sveiser folk sammen. Noen reagerer riktignok på alkoholbruk og fulle ungdommer. Det gjør jeg også.
I gamle dager var min eneste innvending mot 17. mai at dagen ble i overkant nasjonalistisk; litt mye selvgodhet og sjåvinisme, og litt lite uavhengighet, frihet og mangfold. Derfor er jeg glad vi i år kan invitere med trettitusen flere. Avhengig av beskyttelsesbehov, blir dette den første 17. mai feiringen for mange, og den siste for andre. Jeg håper dagen blir en fest for alle.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden
PS. Neste ukebrev kommer 23. mai