Foto: Dagbladet
I en vanskelig situasjon får detaljene større verdi. Hvis den minste, lille ting ikke stemmer, kan alt falle gjennom. Eksemplene på dette er mange og kjente. Listhaugs stunt i Middelhavet skapte mye debatt. Vi hadde sett bilder i nyhetene av barnefamilier, ungdommer og besteforeldre som klamrer seg til hverandre på synkende gummiflåter. Så, på samme sted, befinner vår innvandringsminister seg.
Et ekko av hennes egne ord: «Flykninger blir båret inn på gullstol» ljomer mens hun hentes opp med et stort smil av kyndige redningsmannskaper. Hennes eget politiske parti har mange tvilsomme kommentarer om flykningkrisen bak seg. Det solbrune ansiktet smykker seg med å ha sett situasjonen fra flyktningenes perspektiv, rett før hun boarder flyet som frakter henne trygt hjem til Norge. Kontrasten til flyktningenes virkelighet er så åpenbar at det er vanskelig å ikke bli provosert.
I utgangspunktet er det ikke noe galt med å teste en overlevelsesdrakt. Det er også helt greit å få demonstrert redningsarbeidernes metoder, selv med et smilende engasjement. Hadde det ikke vært for at situasjonen i Middelhavet i dag er svært, svært alvorlig.
 
Ber folk om å lytte uten å si noe som helst
De siste årene har vi fått se hvordan flere av Norges største statseide selskaper velger å kommunisere i kriser. Telenor, YARA, DnB og Statoil har alle havnet i store, alvorlige kriser. Det har vært mye vrede i kjølevannet av alle sakene. Ordene som kommer på pressekonferanser og i avisene er i praksis innholdsløse og en fornærmelse.
Tidligere Telenorsjef Baksaas svarer dette på spørsmål om hva han ville gjort om han hadde fått vite om korrupsjon i Vimpelcom tidligere: «Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort da, men det ville blitt en helt annen reise». Svaret kunne også vært gitt på spørsmål om han ville reist på feire med Charter-Svien i stedet for sin egen familie. Svaret anerkjenner verken situasjonen eller alvoret som følger for å si det forsiktig. Men viktigere, det plasserer ingen skyld og koster heller ikke avsender noe å si. Tomme ord blir til salt i såret, det hadde vært bedre å slippe.
 
Problemer som blir til kriser
Det er fatalt å undervurdere situasjonens alvor. En vanskelig situasjon blir raskt umulig. USA kan vanskelig glemme hvordan Bush håndterte situasjonen etter 11. september (en lettbeint pressekonferanse og en uvirkelig «pep-talk» på golf-banen). Carl I. Hagen provoserte sterkt da han valgte å fortsette ferien i solsengen i Spania etter 22. juli-terroren uten å delta på en eneste av minnemarkeringene. Til tross for at han var FrPs ordførerkandidat i Oslo. De fleste husker nok også «Valla-saken» og rabalderet som fulgte. Startskuddet for krisen ble beklagelsen Valla ga, som egentlig var en anklage og latterliggjøring av Yssen.
 
Et knefall fordi du fortjener det
Noen unnskyldninger står seg derimot godt. Og da er det ingen ting man heller vil enn å utøse sin tilgivelse. I hvert fall gjør det veldig godt å få et botemiddel for skaden som er påført. Eksemplene er ikke like mange her, men vi husker dem godt. Som da en nyforlovet og skjelvende Mette Marit ba om unnskyldning for sin fortid på en pressekonferanse på slottet. Eller da statsminister Erna Solberg endelig beklaget Norges behandling av Romfolket i fjor.
Eller kanskje en av de mest kjente i Europas etterkrigshistorie. Da den tyske forbundskansleren Willy Brandt er på visitt i Polen 25 år etter krigens slutt. Helt uventet faller den mektige kansleren på kne ved et minnesmerket for ghettoen i Warszawa. Det var en spontan handling med enorm symbolverdi. En gest som må ha hatt en svært høy pris for avsenderen. Uten et eneste ord, med stor ydmykhet, ba han om unnskyldning for Nazi-Tysklands grusomheter med hele verden som publikum.