Torsdag bestemmer britene om de skal forbli medlemmer, eller forlate EU. Avstemningen om Brexit er dramatisk og spennende. EUs indre marked er en udiskutabel økonomisk suksess. Politisk er unionen kommet kortere. Britiske medier spår historisk høy valgdeltakelse på over åtti prosent. Utfallet er selvsagt uvisst. Men jeg tror de blir.

Daglig er aviser, tv og sosiale medier proppfulle av skrekkscenarioer fra begge sider. Til og med dronningens 90-årsdag kom i skyggen av Brexit-debatten. Sky News-stjernen Samantha Simmonds fortalte nylig om britenes kalde borgerkrig: Det hagler med trusler og hypoteser fra begge sider. For remain betyr tilsynelatende Brexit utbrudd av 3. verdenskrig, økonomisk krise og kutt i pensjoner. Leave setter likhetstegn mellom EU og Hitler, medlemskap og masseimmigrasjon. Kunnskapsnivået kunne nok vært høyere: Briter googler stadig oftere ”What is Brexit”, men også ”What is the EU?”. Slik kan en stemningsbølge avgjøre et viktig veivalg. Melder Storbritannia seg ut, er det vanskelig å tenke seg at landet på nytt kan melde seg inn.

– Briter googler stadig oftere ”What is brexit”, men også ”What is the EU?”

Et Brexit vil medføre intense forhandlinger om likeverdig adgang til EUs indre marked for britiske varer og tjenester. Å få kabalen til å gå opp er lettere sagt enn gjort. Handelen flyter fritt og effektivt over landegrensene fordi EU-landene har innført like konkurranseregler og fjernet både tollsatser og tekniske handelsbarrierer. Det vil ta minst to år før en britisk avtale vil komme i stand på alle 35 EU-områder. Storbritannia og EU vil måtte forhandle om alt fra kjøp og salg av forsvarsmateriell, biler og fisk til regelverk for bank og finans, offentlige innkjøp, anbudskonkurranser for arkitekter, rammevilkår for landbruket og handelsavtaler med omverden. Samtidig vil EU-samarbeidet fortsette å utvikle seg i takt med teknologi og samfunn, og avtalene vil raskt kunne bli utdatert. For å henge med i svingene vil britene enten måtte stille seg i køen bak Sveits eller bli med oss i EØS.
President Roosevelts historiske hyllest til norsk motstand under andre verdenskrig – ”Look to Norway!” – har nå fått en uventet renessanse, dog med motsatt fortegn. EØS-modellen, Pay and obey, without a say, slår dårlig an i øysamfunnet. Den norske modellen er blitt revet i filler og offentlig hånet av begge sider.
Om Storbritannia velger seg ut av samarbeidet, vil alles øyne rettes mot neste EU-toppmøte i Brussel: Hva sier Ungarn, Tsjekkia og Polen – eller sågar Danmark? Angela Merkel og Francois Hollande vil trolig gjenta EUs høyrepresentant for utenrikspolitikk, Federica Mogherini, da hun nylig var i Oslo: ”I dagens ustabile verden trengs EU mer enn noen gang.” Nikker de andre statslederne rundt bordet kan de 27 EU-landene begi seg ut på et tettere samarbeid på politikkområder britene så effektivt har blokkert: bank og finans, skatt, forsvar og utenriks, asyl og migrasjon, luftforurensing, arbeideres rettigheter og helse, for å nevne noen. Som EØS-medlem vil vi være med på ferden.
Mens den tidligere London-borgemesteren Boris Johnson på leave-siden truer med invasjon av 80 millioner tyrkere om ikke britene get out in time, har statsminister Cameron på remain-siden fokusert mye på økonomi. Ifølge finansminister George Osborne vil landets bruttonasjonalprodukt reduseres med seks prosent om britene forlater EU. Til sammenligning la den tyske forskningsinstitusjonen IZA i 2015 frem en rapport om at norsk økonomi ville vært 6,4 prosent større i dag, hadde ja-siden vunnet i 1994.
Kanskje vi burde be finansminister Siv Jensen se nærmere på IZA-rapporten: Hva betyr egentlig et EU-medlemskap for norsk sjømat, reiseliv, landbruk, rederier, teknologibedrifter, forskere, eller Norsk Hydro, Statoil og Statkraft?
Uansett, økonomisk argumentasjon har aldri gjort nevneverdig inntrykk i den norske EU-debatten. Jeg tror den gjør mer inntrykk i den britiske. Britene er mer pragmatiske enn oss. Derfor tror jeg britene takker ja til fortsatt medlemskap når de går til urnene St. Hansaften.