VG skrev i en leder mandag forrige uke at «det sier mye om norsk kulturpolitikk når ideen om å legge ned landets nasjonalgalleri har oppstått i Kulturdepartementet». Det sier ganske mye om norsk kulturdebatt når en av landets største aviser kan hevde slikt vås på lederplass. Så vidt jeg vet, har Kulturdepartementet under ledelse av daværende kulturminister Giske tatt initiativet til å bygge et flunkende nytt nasjonalgalleri med en prislapp på 5,3 milliarder kroner på Vestbanetomten. Det nye Nasjonalmuseet blir Nord-Europas største kunstmuseum. I tillegg får vi et helt nytt Munchmuseum til en verdi av 2,7 milliarder og nytt Deichman til 3,1 milliarder. Dessuten haster det med 1,9 milliarder til rehabilitering av Nationaltheatret. Alle kronene havner i Oslo. Men mye vil ha mer.
11. august skrev en gruppe kuratorer ved Nasjonalgalleriet en kronikk i Aftenposten. De mener at det er tvingende nødvendig å inkludere dagens Nasjonalgalleriet om det nye Nasjonalmuseet skal få «det innholdsmessige løftet som forventes». Hvem forventer hva? De mener at det nye Nasjonalmuseet er for lite til tross for at det nye Nasjonalmuseet får 13000 kvadratmeter og nitti saler til disposisjon, mot 6700 kvadratmeter i dag. Dermed kan Nasjonalmuseet vise frem 10 prosent mot dagens 5 prosent av samlingen. Jeg forventer at dette vil gi et «innholdsmessig løft». Skal kuratorene vise mer nå, kan de vise takknemlighet.
Spillet om Nasjonalgalleriet reiser spørsmål om kulturen i kulturen. Prøver museumsrottene, som Rolf Stenersen kalte dem, å forstå rollen sin i forhold til det norske folk, brukere, politikk, byråkrati og bevilgende myndigheter, eller velger de bevisst å heve seg over alt og alle, inklusive økonomiske realiteter? En rehabilitering av Nasjonalgalleriet kan koste opp mot 700 millioner kroner. Jeg forstår at Nasjonalgalleriet uansett skal settes i stand, men selv i Norge må politikere nå prioritere. Det er ikke billedkunstens tur nå. Kanskje er det en god ide å overlate det gamle Nasjonalgalleriet til Universitetet i Oslo og Kunsthistorisk Museum, slik Statsbygg foreslår? Jeg gir kultureliten bunnotering i stakeholder management. Der vi andre har en jobb, har fete kulturbyråkrater et kall. De er vårt nye presteskap. Det må være deilig i elfenbenstårnet, men er det for mye forlangt å be kultureliten gjøre et forsøk på å se seg selv? Jeg håper kulturminister Linda Hofstad Helleland hjelper dem.
En annen som trenger hjelp er Stein Erik Hagen. I april ble det kjent at Hagen og Nasjonalmuseets leder Audun Eckhoff hadde inngått en avtale om at museet skulle få disponere kunstsamlingen hans. Jeg oppfattet aldri at Hagen kommuniserte noen forbehold da nyheten ble kjent. Allerede 25. april ombestemmer Hagen seg. Nå truer han med å trekke seg fra avtalen dersom Nasjonalgalleriet ikke vil huse kunstutstilling.  Han er redd det ikke blir utstillingsplass til de 2000 verkene i samlingen hans. Men hvor mange av de 2000 verkene har museal interesse? Tyve, femti eller hundre? I uken som gikk bestemmer så Hagen seg for å avslutte samarbeidet med Nasjonalmuseet. Han er redd noen skal tro at han forsøker å presse regjeringen. Hagen burde heller være redd for sin egen troverdighet.
Selv har jeg et engasjert forhold til både kunst og kultur, og har en fjern fortid som museumsrotte og styremedlem i Henie Onstad Kunstsenter. Men forholdet mitt til gamle bygningskropper er mer avslappet. Jeg har mer enn nok med min egen.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden