Det er irriterende. Den tvetydige e-posten uten struktur. Det alt for lange arbeidsdokumentet. Forskningsartikkelen så komplisert at man skulle tro den bar på formelen over meningen med livet, når det motsatte som oftest er tilfellet. Du skal ikke behøve å krysse en jungel av språklig misbruk og dårlig kommunikasjon for å forstå et poeng.
Ikke bare er det irriterende, det er også ødeleggende – for samfunnet. Tenker du at det er å dra det for langt? Da er jeg uenig.
Samfunnet vårt er et resultat av løsningene på problemer vi finner og kvaliteten på disse løsningene. Men løsninger oppstår ikke i vakuum. De oppstår fordi vi jobber sammen. Tenker, snakker og skriver sammen. Likevel virker det som om vi glemmer en viktig ting.
Jo mer presise noen er, jo lettere forstår vi dem. Jo lettere vi forstår noe, jo bedre kan vi forholde oss til det. Når et arbeidsdokument er et makkverk å dechiffrere, mister vi ikke bare verdifull tid som kunne blitt brukt bedre. Vi mister også forståelsen. Ingenting gror så godt i dårlig kommunikasjon som tvetydighet og misforståelser. Resultatet av det som føles som å hale seg fremover i lim, er dårligere løsninger.
Vi mister også tillit til hverandre. Når jeg leser noe som er alt for langt, skrevet uten struktur og fullt av feil, er det som om avsender løfter midtfingeren mot meg. Det er respektløst. Engasjementet mot særskriving i norsk offentlighet er et bevis på at flere mener det er viktig å skrive riktig. Avsender står også i fare for å fremstå på en annen måte enn hun eller han ønsker.
«Den største trusselen mot språket er uærligheten», sa George Orwell. Det kan gjelde for tåkeprisen vi i Geelmuyden Kiese deler ut månedlig til de som har fattet seg mer eller mindre bevisst uforståelig. Men det er ikke det vi snakker om her. Jeg mener ikke at folk skriver uklart fordi de forsøker å lyve. Jeg mener heller ikke at alle skal bli Erlend Loe eller ta opp norsk på Sonans. Det er ikke så mye som skal til.
Tenk gjennom hva du faktisk vil si neste gang. Skriv det så kort, presist og strukturert du klarer. Og les gjennom det en gang eller to før du slipper udyret ut.
Så, til dere som mistenker at dere kan være hånden som holder limflasken: skjerpings! Om dere ikke vil gjøre det for meg, en 28-åring forkledd som en 60 år gammel bitter lektor, gjør det for samfunnet. Gjør det for barna som dør om du glemmer komma i setningen «la oss spise, barn».