Illustrasjon: Fredrik Edén
Med jevne mellomrom presenterer Hagen sine oppgulp. Siste uke var han ute etter statsminister Erna Solberg. Hagen mente at Solberg hadde ydmyket både olje- og energiminister Tord Lien og Sylvi Listhaug i den hensikt å fremheve seg selv som statsminister.  Solberg ønsket ikke å kommentere Hagens uttalelser, og det er kanskje like greit. Hagen spiller ikke lenger noen rolle.
I dramaturgien er det noe som kalles endepunktkommunikasjon. I stykker som Byggmester Solnes, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman og Når vi døde vågner er Henrik Ibsen opptatt av dilemmaer når livet nærmer seg slutten. Ibsen skriver om livsoppgjøret og ettermælet. Ingen er udødelig og uerstattelig. Å late som noe annet er dårens verk. Kanskje Carl I. Hagen burde gå i Nationaltheatret på sine eldre dager? Teateret kjører en glimrende Ibsenfestival for tiden.
Tenk hvilket ettermæle Hagen kunne ha fått dersom han hadde valgt samme strategi som Kåre Willoch eller Gro Harlem Brundtland gjorde etter at de forlot politikken! Gjennom nesten førti år bygget Hagen et politisk parti. Han trente partiet fra å spille i 7. divisjon bedrift til eliteserien. Han fjernet spillere som ikke passet, og bygget nye profiler. I 2006 maktet han til og med å plassere en meget dyktig etterfølger som partileder. Syv år etter brakte Siv Jensen Fremskrittspartiet i regjering. Dette er gründerskap av ypperste merke.
Som gründer redefinerte Hagen norsk politikk. Partiets forslag ble av prinsipp møtt med hoderysting fra de andre politiske partiene. Jeg nevner i fleng; Stykkprisfinansiering i helsevesenet, fritt sykehusvalg, rusavhengighet som sykdom og ikke kriminalitet, statlig organisering av sykehusene, konkurranseutsetting av Televerket, utvidete åpningstider i butikkene, avvikling av fylkeskommunene, økt bruk av oljepenger, og en ny innvandringspolitikk. Det meste av dette er i dag vedtatt politikk. De siste tredve årene har Fremskrittspartiet vært Norges mest innovative parti, og har overtatt Arbeiderpatiets gamle rolle som utenforskapets parti.
Samtidig gjorde Carl I. Hagen det til en paradegren å angripe deler av det samme utenforskapet. Latsabbene fikk sitt pass påskrevet i 1989; Det er veldig mange i Norge som vet om noen som utnytter sosiale ytelser, og blir forbannet over dette. Man ser … klienter som får alskens tilskudd og ligger og drar seg på sofaen uten å gjøre noe. Problemene overlates til skattebetalerne som dermed sikrer latsabber og døgenikter høyere levestandard enn minstepensjonister som har vært med på å bygge opp landet.
Det gjorde alenemødrene også; Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.
I 1991 var det finnmarkingenes tur; Når jeg sier at finnmarkinger oppfører seg som bortskjemte unger, er det ikke “ungenes”, men politikernes skyld.
Om innvandrerne sa han dette i 2005; Integreringen er problematisk, og jeg frykter et muslimsk flertall i Norge om det fortsetter, med sharialover og det som verre er. Og; samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.
Om homofile hadde han denne betraktningen, også i 2005; Det er ingenting å feire at man er homofil. Vi heterofile har da aldri feiret vår legning. Denne tiljublingen av homofile er nedbrytende for samfunnet vårt. Man kan nesten få inntrykk av at det er bedre å være homofil, enn heterofil. Det synes jeg er veldig trist.
Også på dette punktet har Carl I Hagen gått foran. Han forsto tidlig at den politisk korrekte eliten i hovedstaden var lite representativ for folk flest. I november kan det hende Det hvite Hus vinnes med tilsvarende retorikk.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden