Faksimile: Therese Johaug VGTV 13.10.2016
Therese Johaug er helten i historien om skinasjonen Norge. Men nå har hun fått en ny rolle. Fordi hun stolte på sin ekspert, landslagslegen Fredrik Bendiksen, er hun blitt offer for det store dopingmonsteret. Offerrollen kler henne ikke like godt. Bendiksen har nøkternt og saklig redegjort for at han har tatt feil. Han tar på seg ansvaret for at Johaug testet positivt på det forbudte stoffet clostebol. Nå må Norges Skiforbund håndtere sin største krise noensinne.
Enhver krise utspiller seg på omtrent samme måte. Det er all grunn til å tro at dramaet om doping i norsk skisport vil spille seg ut omtrent som følger:

Første akt: Sjokket

Hva har skjedd, hvem er involvert og når skjedde det? Media og offentligheten søker fakta om hendelsen. I Johaug-saken dreier det om hvilken leppekrem som har blitt brukt, hvem som kjøpte kremen og når kremen ble kjøpt. Så fremt Norges Skiforbund sørger for å legge alle fakta på bordet – og viser et ekte ønske om å være åpne – er dette en fase som er relativt enkel å håndtere. Hektisk, men enkel. Har man ikke fakta, kommuniserer man prosess; ”Vi jobber nå med å få oversikt over sitasjonen”, ”Det som er viktig nå, er å få alle fakta på bordet”, ” Vi trenger en uavhengig granskning” høres ofte.

Andre akt: Skråsikkerheten

De uavhengige ekspertene dukker opp, som aviskommentatorer, professorer og andre fagfolk. Spekulasjoner og analyser dominerer. Ekspertene svarer på medias «derfor-spørsmål», på hvordan dette kunne skje. Ofte er det mye synsing fra ekspertene som er lite faktabasert, men de får likevel oppmerksomhet. Nå kommer også vitnene på banen – noen reelle, andre falske. Andre akt er krevende å håndtere fordi meningene florerer, samtidig som man ikke kan si så mye selv.

Tredje akt: Syndebukken

Kan du skylde på noen? Media og offentligheten søker etter syndebukker. I tillegg søkes det internt. Landslagslegen er et godt eksempel på en syndebukk, men Johaug-krisen vitner om en ukultur som strekker seg til topps i Skiforbundet. Andre må trolig gå. Det gjør tredje akt til en ubehagelig affære. . I denne akten kommer Norges Skiforbund og kanskje også Norges Idrettsforbund til å bli drevet fra skanse til skanse. Therese, derimot, har bare smurt en krem legen hennes anbefalte på den solbrente leppa si.

Fjerde akt: Epilog

I den avsluttende akten kommer konklusjonene fra undersøkelser og granskninger. Tenk Gjørv-kommisjonen etter 22. juli-angrepet. I akten kan vi bare håpe at Norges Skiforbund tar empirien på alvor, og tar grep basert på konklusjonene. Da kan krisen avsluttes – «case closed». Fortsetter Norges Skiforbund som før, og lar være å rydde opp, fortsetter også krisen. Enkelt og greit.
Dessverre tyder ingenting på at ledelsen i norsk idrett kommer til å gjennomføre de nødvendige endringene som må til for å komme seg ut av krisen. Det mangler en åpenhetskultur, og derfor er det en reell risiko for at skisporten er på full fart inn i en dyp tillitskrise. Dette svekker ikke bare tilliten til enkeltløpere, men også selve Skisporten – en av Norges beste merkevarer.
Et kjennetegn ved sterke merkevarer er tydelige og forståelig løfter til samarbeidspartnere, ansatte og omverden. Man kan ikke si én ting og samtidig mene noe helt annet. Ei heller kan man love én ting, men gjøre det stikk motsatte.
Det krever full åpenhet og vilje til endring hos Norges Skiforbund for å gjenreise skisporten som en sterk merkevare.
Så enkelt, men tydeligvis ganske vanskelig.