Våren 1998 fikk jeg en telefon fra en gammel studiekamerat som jobbet i McKinsey. GK var i økonomiske problemer. Han spurte om jeg ville ha gratis råd. Nå vil jeg gi et gratis råd tilbake.

I februar i år ble det kjent at McKinsey har inngått forlik om å betale 47 amerikanske stater en erstatning på 573 millioner dollar. Bakgrunnen er at McKinsey jobbet for det amerikanske legemiddelselskapet Purdue Pharma fra 2004 til 2019. Purdue Pharma produserer og selger det sterkt vanedannende smertestillende produktet Oxycontin.  Oxycontin og andre tilsvarende produkter får mye av skylden for opiatepidemien som har tatt livet av om lag 450 000 mennesker i USA fra 1999 og ut 2018.

Statsadvokaten i California Xavier Becerra, sier at McKinsey har vært del i et maskineri som har ødelagt menneskeliv. Bakgrunnen for uttalelsen er at McKinsey har utviklet strategier for å skape eksplosiv vekst i salget av de sterkt vanedannende produktene. Metoden McKinsey anbefalte var å intensivere telefonsalget til leger som var slepphendte med å skrive ut resepter, og som gjerne skrev ut større doser enn myndighetene anbefalte. Slik fikk McKinsey godt betalt for å bidra til å masseprodusere avhengighet og død.

For min generasjon ledere har McKinsey vært en ledestjerne for etikk og profesjonalitet. Derfor slo nyheten i februar ned som en bombe. Hva gikk galt?

Min første jobb var ved IBMs hovedkontor i Armonk i New York. Sjefen min het Joe Fandell. Han var opprinnelig utdannet katolsk prest. For meg ble han mer enn en sjef. Han ble en veileder. Joe forklarte meg at profesjonalitet skilte klinten fra hveten i arbeidslivet. Amatørskap er profesjonalitetens rake motsetning. Men Joe Fandell la uendelig mye mer i begrepet. Joe mente at profesjonalitet handler om å utøve et yrke til de høyeste etiske standarder, selv når man ikke føler for det; Legen som stiller opp julaften for å gjennomføre en operasjon, journalisten som sjekker og trippelsjekker en story for å være sikker på at det som skrives er korrekt, eller konsertpianisten som fremfører den samme konserten for tusende gang, og lenge etter at det sluttet å være moro.

I fjor ga Yuval Levin ut boken «A time to build». Han utforsker rollen og meningen med institusjonene i samfunnet, og mener institusjoner bør trene og forme folk til å jobbe sammen mot et større mål. Militæret, kirker og gode skoler er klassiske eksempler. Disse «strukturer av sosialt liv» gir oss slitesterke rammeverk som former oppfatningene våre, bygger karakter, og avgrenser vår sosiale eksistens. Når institusjoner ikke lenger former mennesker og karakter, omdannes de til simple plattformer for gjerninger og misgjerninger.  Levin skriver at tilliten til institusjoner blir borte når det blir viktigere for dem «to perform than form», altså når penger blir viktigere enn profesjonalitet. For meg har alltid McKinsey vært en institusjon. Nå fremstår McKinsey bare som et firma.

Det var Tore Myrholt som ringte meg i 1998. Sammen med Odd Christopher Hansen og Trond Riiber Knudsen hjalp han meg å få ny fart på GK. Som takk, vil jeg gi et råd tilbake til dagens McKinsey generasjon. Leger, journalister, advokater, management konsulenter, ja sågar kommunikasjonsrådgivere møter jevnlig dilemmaer når vi utøver profesjonene våre. Da må vi stoppe opp og spørre; Hva er mitt profesjonelle ansvar nå? Og hvis dilemmaet er å hjelpe noen å pushe opiater på enker og faderløse bør svaret være enkelt. Problemet i McKinsey var at spørsmålet ovenfor aldri ble stilt. Slik går det når institusjoner forvitrer.

Hold fast og hold ut

Hans Geelmuyden