Miljøhippiene solgte dommedag og fikk betalt i forbud og avgifter. Nå, mer enn 30 år etter Brundtland-kommisjonen, går kapitalistene i spissen for å redde kloden. Bør kapitalistene få gulrøtter for innsatsen? Eller må de piskes til lydighet og betale når de ødelegger livsgrunnlaget vårt?

Meld deg på frokostmøte hos Geelmuyden Kiese den 20. juni kl. 8-10 her. Der debatterer vi om kapitalistene bør få betalt for å redde kloden.

Siden 60-70-tallet har en liten bastion miljøhippier jobbet beinhardt for at næringslivet skal ta større ansvar for naturen, klimaet og samfunnet vårt. For å motivere til miljøkamp har de fortalt fryktinngytende historier om naturkatastrofer og dyredød.

Miljøhippiene brukte lenkeaksjoner for å sette de fossile industrigigantene i gapestokken. På TV, i avisene og i sosiale medier. Og de svingte pisken for å få politikerne til å innføre flere forbud, høyere avgifter og strengere krav til næringslivets samfunnsansvar.

Men nå, 200 år etter Karl Marx sin død, er en ny bevegelse i ferd med å erobre samfunnsansvarsbegrepet. Bærekraftkapitalistene er på fremmarsj.

Bærekraftkapitalistene anser samfunnsansvar som en integrert del av forretningsstrategi og merkevare. De er på jakt etter muligheter og løsninger som gir avkastning både finansielt, miljømessig og for samfunnet.

Larry Fink, styreleder og CEO i Blackrock, verdens største investeringsfond, er en typisk bærekraftkapitalist. Han har ikke tillit til at myndighetskrav og reguleringer alene kan løse samfunnsutfordringene vi står ovenfor. Sosial ulikhet, lav lønnsvekst, automatisering og klimaendringer truer selskapers langsiktige vekstpotensial, og påvirker finansielle risikovurderinger.

Derfor sendte Fink ut et brev til 17 000 administrerende direktører i januar i år. I brevet krever Blackrock-sjefen at selskapene må vise samfunnsansvar og skape verdier for flere enn aksjonærene. Hvis ikke trekker Blackrock investeringene sine.

Toppledere i næringslivet er i ferd med å innse at monsterbedrifter er dårlig business. Og at samfunnsansvar og bærekraft er blitt et knapt gode som er mer verdifullt enn noen gang.

Da Poul Poulman ble administrerende direktør i Unilever i 2009 overtok han et synkende skip. Unilever er en av verdens største produsenter av dagligvarer, en bransje kjennetegnet av tøff konkurranse og svak vekst. Det første han gjorde var å samle 175 000 ansatte i over 150 land rundt tydelige mål for bærekraftig vekst.

Bærekraftstrategien har gitt resultater. I starten av mai rapporterte Unilever at de bærekraftige merkevarene vokser 76 prosent raskere enn resten av selskapet. Unilever-aksjen har de siste to årene gitt en avkastning på 25 prosent. Til sammenlikning har konkurrenter som Procter & Gamble og Kraft Heinz fått redusert aksjeverdien med henholdsvis 10 og 33 prosent.

Et monumentalt skifte er på vei. Næringsliv og finans er i ferd med å skifte fokus fra å maksimere en verdi –  aksjonærkapitalen – til å inkludere samfunnsinteresser i investeringsbeslutningene sine.

Men mange er skeptiske til om markedskreftene klarer å redde kloden på egenhånd. Er bærekraft i ferd med å bli så lønnsomt at myndighetene ikke trenger å involvere seg? Eller må samfunnsansvaret lokkes frem av stadig større statlige gulrøtter?

Vil bærekraftkapitalistenes grønne grådighet være nok? Eller må synderne straffes med tøffere piskeslag for at vi skal nå Parisavtalen og FNs bærekraftmål?

Velkommen til debatt hos Geelmuyden Kiese 20. juni kl 08.00!

Anders Fagernæs

Rådgiver og prosjektleder i Geelmuyden Kiese

Meld deg på frokostmøte her.