Lørdag besluttet KrFU å si ja til regjeringssamarbeid. Om en uke skulle moderpartiet stemme over det samme spørsmålet. Det kommer ikke til å skje. KrF gir seg selv ny frist til november.

Etter fem år på vippen har KrF varslet at partiet snart skal ta et valg. De kan gå tydeligere i opposisjon, gå inn i regjering eller fortsette som nå. På KrFs landsstyremøte 28. september vil KrF likevel ikke ta stilling til selve samarbeidsspørsmålet, men heller beslutte hvilke saker partiet ønsker å profilere seg på frem mot valget. Selve samarbeidsspørsmålet vil de komme tilbake til i november, midt under forhandlingene om statsbudsjettet. Det er høyt spill.

Å være på vippen i Stortinget kan gi mye makt og innflytelse. Problemet for KrF er at partiet  ofte får skylden for upopulære avgjørelser, men sjelden æren for de gode sakene. KrF trives når de får flertall for lærernormen, men sliter når de nesten må ta stilling til mistillitsforslag. Den lille stortingsgruppen til KrF må bruke alt den har av tid og krefter på å somle seg til standpunkt i saker hvor de vipper flertallet, heller enn selv å definere sitt eget prosjekt.

Heller ikke velgerne deres er overbevist. I fjor mistet partiet to mandater, inkludert profilen Hans Olav Syversen. Nedturen fortsatte etter valget. I september 2018 får KrF et gjennomsnitt på målingene på 3,7 prosent og en lojalitet på 60% blant de som stemte på partiet i det dårlige valget i fjor. Lojaliteten blant egne velgere er sjokkerende lav.

KrF taper velgere i alle retninger, men aller mest til sofaen. Halvparten av de som stemte på KrF i fjor, men som ikke vil gjøre det nå, har plassert seg på gjerdet og er usikre på hva de vil stemme. Etter hjemmesitterne er det Høyre, Frp og Senterpartiet tidligere KrF-velgere går til, i den rekkefølgen. Norsk medborgerpanel fulgte KrFs velgere over tid fra 2013 til 2017 og fant at blant KrFs velgere ønsker desidert flest et samarbeid med Høyre og Senterpartiet. Også Arbeiderpartiet og SV er begge mer ønsket som samarbeidspartner enn Frp. KrFs problem er derfor å samle velgere som trekker i vidt ulike retninger. KrF er ikke først og fremst et sentrumsparti. KrF er først og fremst et splittet parti.

Dårlige målinger trenger ikke bety at man bør bytte strategi dersom man har langsiktige mål og et politisk prosjekt, men KrF har ingen av delene. Det er et politisk problem, og det tvinger frem et retningsvalg.

KrF har en leder med kronisk aversjon mot å utøve ledelse, sist eksemplifisert ved en omstridt homovielse i egne rekker. Familiepolitisk talsperson og prest Geir Jørgen Bekkevold viet partiets kommunikasjonssjef Mona Høvset og hennes kone. Hareide ville ikke kritisere Bekkevold for vielsen, men han klarte samtidig ikke å stå opp for sin egen kommunikasjonssjef som bare benyttet seg av den ekteskapsretten vi har i norsk lovverk. Slik framstår han som alt for homoliberal for de verdikonservative, men samtidig for verdikonservativ for de homoliberale. Og for alle andre fremstår han som veik.

Denne uken kommer partileder Knut Arild Hareide med boken «Det som betyr noe». I følge Aschehougs egenomtale av boken skal Hareide peke ut en ny blokkuavhengig kurs for partiet. Hva gjør egentlig et blokkuavhengig parti med bare åtte stortingsrepresentanter? I virkeligheten stemmer KrF sammen med regjeringen i 3 av 4 saker. På holderdeord.no finner vi en oversikt som viser hvilke partier som stemmer sammen over de ulike saksfeltene. Her fremgår det at Krf totalt sett stemmer likt med Høyre i 77%, med FrP i 63%, med Arbeiderpartiet i 54%, og SV i 44% av sakene.  Problemet er at partimedlemmene verken liker FrP eller SV. Da blir «blokkuavhengighet» eneste mulige alternativ i teorien.

Det som virkelig betyr noe for partiets velgere hopper dessverre Hareide bukk over. Men Hareide burde ikke hoppe bukk. Han burde bare hoppe.

Anders Bergsaker, Hedvig Heyerdahl Moser, Håkon Knudsen og Snorre Skjevrak