Putins aggresjon sveiser Europa sammen, men i Norge skal Støre regjeringen «utrede erfaringene nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU». Men altså ikke EU medlemskap. Støre kjører Norge baklengs inn i fremtiden.

Jeg ble opptatt av natur- og miljøvern etter å ha lest «Limits to growth» i 1971, og jeg ble ivrig EU tilhenger da jeg jobbet for ja-siden under folkeavstemningen i 1972. For meg henger disse to sakene sammen; Vi kan ikke løse klimaproblemene uten internasjonalt samarbeid. Men europeer skjønte jeg ikke at jeg var før jeg forvillet meg inn i en bar i gamlebyen i Montreal i Canada etter å ha bodd et år i New York. Det var deilig å høre europeiske sprog.

Det har alltid vært utfordrende å være europeer i Norge. Vi lever i et land som er over snittet nasjonalistisk og sjåvinistisk. Dessuten er Norge rikt økonomisk. Men vi er få. Derfor er vi svært avhengige av andre, og ikke minst av Europa.

Statsviteren Hans Morgenthau skrev at en vellykket politisk orden må levere sikkerhet, vekst og legitimitet. I  dag leverer ikke EU og Europa godt nok på noen av delene. La oss begynne med sikkerheten. Kull- og stålunionen fra 1951 var EUs forløper og starten på et overnasjonalt nedrustningsprosjekt for å forhindre ny tysk opprustning. NATO var grunnlagt to år før og skulle sikre Europa mot ytre aggresjon. Slik har Europa overlatt eget forsvar til USA. Det er farlig når USA fragmenterer, og er mer opptatt av andre regioner enn Europa. Europa var ikke representert da amerikanere og russere diskuterte Ukraina i januar i år. EU var ikke mektig nok. Dette må EU endre. EU må ta ansvar for egen sikkerhet.

EU har 7,2% av klodens befolkning, og 18,6% av verdens BNP. Andelen er fallende. Samtidig har EU om lag 50% av velferdsordningene. Europa er dyrt i drift. Dyrt og byråkratisk. Fader Vår er på 67 ord, De ti bud er på 297 ord, mens et EU-direktiv om karamellimport er på 26911 ord. Kontroll og byråkrati hemmer produktivitet, innovasjon og vekst i næringsliv og økonomi. Ny teknologi utvikles stort sett i andre deler av verden. Europa er bakpå i digitaliseringen, og kontinentets største økonomi bruker fortsatt telefaks. På listen over verdens 20 mest verdifulle selskaper er det ett europeisk; det franske merkevareselskapet LVMH. Det er lettere å fordele enn å bake kake. EU landene må bli bedre til å bake.

Så til legitimiteten. Mange hevder at det er et demokratisk underskudd i EU. Tvert imot – prosessene og vedtaksprosedyrene er svært avanserte for å sikre legitimitet i så vel nasjonalstatene som de overnasjonale organene. Derfor er det i realiteten et demokratisk overskudd i EU. Nedsiden er at prosessene er vanskelige å forstå for alle som ikke har en mastergrad i statsvitenskap. Men EU blir neppe bedre, eller samholdet sterkere av at man gjør vedtaksprosedyrer og prosesser enklere. Det vil med all sannsynlighet gå utover mindre EU-lands medbestemmelse, og det er uklokt.

På kommunikasjonsfronten derimot er mye ugjort. For det første må nasjonale politikere ansvarliggjøres. De siste 50 årene har de gitt EU skylden for alt de selv ikke får til. Slik ble Brexit mulig. For det andre er det nødvendig med ytterligere integrasjon for i større grad å realisere de fire frihetene.  EU har stort potensiale på områder som arbeidsliv, skatt, utenriks, forsvar, handel, digitalisering og miljøpolitikk. Og sist, men ikke minst må EU kommunisere bedre med dem de er til for – innbyggerne i medlemslandene. EU må vise hvordan unionen bidrar til at de får bedre liv både nå og i fremtiden.

I mitt neste liv vil jeg lede folkebevegelsen «Ja til norsk medlemskap i EU». Når Norge er blitt medlem, vil jeg bli kommunikasjonssjef i EU. Da er jeg vel ikke mer enn 95, og en mann i min beste alder.

// Hans Geelmuyden