Jordbruksoppgjøret ble dyrt. Svindyrt. 10,15 milliarder er prislappen for at Senterpartiet skal få beholde kjernevelgerne sine. Årets krav er hele fem ganger større enn tidligere. Da burde det være betimelig å forvente noen krav. De er det dessverre få av.

Koronapandemien har åpnet norsk politikks svar på Pandoras eske. Kombinasjonen av «vi er verdens rikeste land» og «staten kan løse alle problemer» har gjort at politikerne drar Visa-kortet ved første antydning til misnøye. Det har bondelaget skjønt og krevde et oppgjør blåst fullstendig ut av proporsjoner. Det fikk de også, til tross for å allerede være landets mest gjennomsubsidierte gruppe.

Det finnes jo tross alt få mer beskyttede markeder i Norge, kanskje til og med i verden, enn landbruket. Vi produserer lammekjøtt i haugevis, mye mer enn det markedet vil ha, som vi ender opp med å måtte kaste. Vi produserer melk med etter sigende høy kvalitet, men den er homogenisert og det vi får på kartongen er et snitt av det alle bønder i regionen produserer. Det er ingen konkurranse og ingen insentiver for å drive nyskapende eller bedre enn andre.

Vi bruker millioner i året på å subsidiere Jarlsbergost for eksport og vi har skyhøye tollmurer mot alt som kan likne på internasjonal konkurranse i markedet. Det er såpass uvanlig med landbruksprodukter fra andre steder at jeg måtte snu og se en gang til da jeg så dansk Lurpak-smør i hyllen på Meny. Selv under så gode forhold, med garantert melkesalg til Tinekooperativet og garanterte subsidier på lammekjøtt som leveres til nærmeste søppeldynge, er det altså for krevende å være bonde.

Så hvor mye er 10,15 milliarder kroner i det store bildet? Omtrent like mye som Innovasjon Norge delte ut i 2020 for hele næringslivet. Etter det vi har klart å se er det ikke ett initiativ fra bøndene på tildelingslistene. Dersom vanlige folk hadde vært så heldig å få et lønnsløft på 130 000 kroner og tilsvarende i kompensasjon for tort og svie, ville det fulgt med både ny stillingstittel og mer ansvar.

Slik bør det også være for vanlige bønder.

Landbruket står for 9% av norske utslipp, mottar over 20 milliarder i subsidier, er beskyttet av tollmurer og bidrar med null innovasjon. Likevel gråter de stadig for sin syke mor. Det er ingen tvil om at både forsyningsgrad og matsikkerhet er viktig, særlig med konflikt på kontinentet. Spørsmålet er bare om vi kan forsvare prisen. Jeg har min tvil.

Vi har denne uken sett kalkulator-Trygve i aksjon der han skulle regne på skattefordelene regjeringen har gitt til en «vanlig» familie med nesten 1 million i inntekt etter skatt. Det gikk ikke så bra. Jeg forventer ikke at det skal gå noe særlig bedre for han å svare på hva bøndene kan gjøre annerledes. Kanskje Sandra Borch kan gi oss noen innspill? Hva må til, annet enn å åpne sparegrisen, for at Norske bønder skal klare seg økonomisk i verdens mest beskyttede marked? Som kaffe latte-drikkende Osloboer har jeg nemlig ikke peiling.

Spenningen (og det store spørsmålet) ligger i hvorvidt milliardrullingen til Vedum vil få utslag på neste måling. Noe særlig innovasjon i landbruket har jeg mistet troen på.