Fra å ha en verdensledende helsetjeneste, kan vi ende opp i en bakevje om vi ikke evner å ta i bruk nye muligheter.

Av: Naeem Zahid, GK HealthHUB Associate Partner, Medical & HealthTech

Innføring av digitale terapier og ny medisinsk teknologi går for sakte i Norge. Veien inn til helsetjenesten for leverandører av slik teknologi er både lang og uoversiktlig. Fra å ha en verdensledende helsetjeneste, kan vi ende opp i en bakevje om vi ikke evner å ta i bruk nye muligheter.

For mange er begrepet digitale terapier både nytt og ukjent. Enkelt forklart er digitale terapier en fellesbetegnelse for kunnskapsbaserte behandlinger i form av programvare som krever bruk av mobiltelefon, PC, VR-briller eller annet utstyr. Det er viktig å merke seg at det i prinsippet er snakk om evidensbasert behandling i likhet med tradisjonelle medikamenter. Det er flere tenkelige fordeler med digitale terapier; de er mindre invasive, kan redusere kostnader, og kan benyttes uavhengig av geografi og nærhet til helsetjenester. De utvikles raskt, og kan i større grad tilpasses den enkelte pasient.

Litt over en uke siden deltok jeg på et arrangement av LMI og Menon. Det var flere kjente navn på talerlisten: Menon-partner Erland Skogli, Jan Frich fra FHI, Lena Nymo Helli fra Norway Healthtech og Leif Rune Skymoen fra LMI, for å nevne noen. Tone Wilhelmsen Trøen (H) og Alfred Bjørlo (V) delte også sine synspunkter i løpet av en paneldebatt.

På oppdrag fra Biogen, har Menon Economics i utarbeidet en rapport om nettopp digitale terapier, og systemet for innføring og refusjon i Norge. Rapporten fra Menon er interessant og tankevekkende lesing. Den gir god innføring i hva digitale terapier er, og den krevende prosessen med å få slike behandlingsmetoder ut på det norske markedet. Utfordringene som trekkes frem er akkurat de samme som jeg så da jeg først begynte å jobbe med e-helse og digitalisering innen helsetjenesten over syv år siden. MDR-forskriften fra 2021 stiller strengere krav til digitale terapier. For at digitale terapier skal bli godkjent, må effekten av den digitale terapien dokumenteres, og det må gjennomføres en samsvarsvurdering av en «Notified Body» , SLV har dette ansvaret i Norge.

Prosessen med å få kliniske terapier godkjent i Norge er altså både lang og krevende, og den oppleves som uforutsigbar og uoversiktlig. Selv med en godkjennelse fra SLV er man ikke i mål; i motsetning til legemidler som kan forskrives på resept og fås på refusjon, finnes det per i dag ingen refusjonsordning for digitale terapier i Norge. Uten refusjonsordning er det ikke noe reelt hjemme-marked for norske utviklere av digitale terapier.

Flere utviklere ser derfor mot Tyskland. Tyskerne har tatt på seg ledertrøya i arbeidet med å tilgjengeliggjøre digitale terapier, og har en ordning hvor forsikringsselskapene kan gi refusjon for resepter på apper. I skrivende stund er det 47 digitale terapier som kan rekvireres på resept i Tyskland. Noen har fast refusjon, mens andre er på lista i påvente av mer dokumentasjon. Seks terapier er blitt tatt av listen. Resepten er gjerne gyldig i tre måneder av gangen, og refusjonen er gjerne mellom to- og firehundre euro. Tre måneder er også tiden det tar å søke om godkjennelse og refusjon for en digital terapi. Løsningen har eksistert siden desember 2019 og virker svært attraktiv for utviklere i Norge. Imidlertid har det ikke gått helt knirkefritt for tyskerne heller. Mange hadde håpet på enda større og bredere anvendelse av ordningen. I første halvdel av 2022 ble det riktignok forskrevet over seksti tusen slike resepter, og det ble antatt at totalen skulle overstige 125 tusen i løpet av fjoråret. De fleste som benyttet de digitale terapiene bodde i nærheten av Berlin, noe som tilsier at geografi fortsatt spiller en rolle med tanke på tilgjengelighet. Mange tyske leger er kanskje ikke kjent med ordningen, og det er nok en del skepsis hos legene hva gjelder effekten av terapiene.

Apper og programvare skiller seg fra tradisjonelle legemidler; mens legemidler er og forblir de samme molekylene, endres og oppdateres apper fortløpende. Omtrent daglig opplever jeg at en og annen app har blitt oppdatert på telefonen min i løpet av natten, enten det er bank-appen eller en app for et sosialt medium. Slik er det også med digitale terapier. Det kommer stadig nye versjoner, noe som skaper usikkerhet rundt både brukervennlighet og behandlingseffekt. Den raske utviklingstakten gjør godkjenning tilsvarende utfordrende.

Det er ikke overraskende at flere deltakere på arrangementet uttrykte skuffelse og frustrasjon over de vanskelige forholdene for digitale terapier i Norge. Jeg har jobbet med digitalisering og e-helse siden 2016, og det er trist å se at lite har endret seg: det er dessverre fortsatt krevende å utvikle, få godkjennelse og tjene penger på digitale terapier og e-helseløsninger i Norge. Vi bør absolutt se til Tyskland i vårt arbeid med å tilgjengeliggjøre nye og digitale behandlinger. Norske pasienter kan være tjent med en tilsvarende løsning hvor digitale terapier med dokumentert effekt kan fås på resept. Terapier må sidestilles i større grad, uavhengig av om det er snakk om tradisjonelle legemidler, eller i form av digitale hjelpemidler som apper og programmer. Samtidig kreves det varsomhet; hvis man innfører terapier uten grundig evaluering i forkant, risikerer vi å utsette pasienter for behandlinger som ikke bare er ineffektive, men kanskje til og med skadelige. Noe som vil gi digitale terapier dårlig omdømme, og skeptiske leger.