Arbeiderpartiet går inn i en tøff tid som mindretallsregjering. De neste slagene står i budsjettforhandlingene, der partiet er prisgitt støtte fra SV, Rødt, MDG og Senterpartiet – en krevende miks. SV og Rødt vil skru opp skattene og fordele mer, MDG pusher på for grønn omstilling, mens Senterpartiet står på barrikadene for distriktene og sier nei til klimatiltak som rammer bønder og bilister.

Den neste tiden kan Arbeiderpartiet bruke situasjonen til å fremstå som de ansvarlige i politikken. De kan omtale seg som partiet som balanserer venstresidens krav, distriktsinteressene og hensynet til økonomisk stabilitet. Samtidig er det uklart hvordan Arbeiderpartiet vil synliggjøre regjeringsmakten. Det er lite sannsynlig at Arbeiderpartiet samler støttepartiene i en felles plattform. Partiet vil nok heller bruke løpende forhandlinger, noe som gir fleksibilitet til å søke flertall med de borgerlige partiene i enkeltsaker. Dette vil føre til slalåmkjøring på Stortinget, og øke risikoen for ustabilitet i politikken.

Utfordringer Arbeiderpartiet vil møte etter valget

1. Spenn i støttepartienes prioriteringer

SV og Rødt vil ha høyere skatter, sterkere velferdssatsing og kutt i olje og gass. MDG vil kreve raske og omfattende klimatiltak. Senterpartiet vil prioritere distriktspolitikk, landbruk og motarbeide tiltak som oppfattes som by- eller elitesentrerte. Arbeiderpartiet risikerer å havne i krysspress, der ethvert kompromiss skuffer én eller flere samarbeidspartnere.

2. Budsjettet som hovedarena

Budsjettforhandlingene blir en sentral politisk arena. Det er risiko for at støttepartiene vil bruke budsjettprosessen til å markere avstand til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet må forsøke å sikre at budsjettet fremstår styringsdyktig og samtidig håndterer kravene uten å svekke økonomisk tillit.

3. Styringsspørsmålet

Det er fire mulige scenarier som kan utspille seg den neste tiden: Arbeiderpartiet kan velge å 1) utforme en regjeringserklæring, 2) danne samarbeidsavtaler med støttepartiene, 3) bruke løpende forhandlinger på tvers av blokkene, eller 4) lansere en 100-dagers plan.

Ettersom Støre gjentatte ganger har avvist formelle samarbeidsavtaler, er det sannsynlig at Ap vil styre gjennom løpende forhandlinger. Senterpartiet kommer til å være en nøkkelaktør fremover. Partiet kan bli en samarbeidspartner i enkelte saker, men også tungen på vektskålen mellom rødgrønn og borgerlig blokk. Arbeiderpartiet vil trolig velge en pragmatisk linje med løpende forhandlinger for budsjett.

4. Overordnet styringsutfordring

Arbeiderpartiet må kombinere rollen som styringsparti, med rollen som koalisjonsbygger i et fragmentert Storting. Jo mer støttepartiene føler behov for å markere seg, desto vanskeligere blir oppgaven. Risikoen er økt inntrykk av ustabilitet, men samtidig en mulighet for Ap til å fremstå som ansvarlig og samlende, i kontrast til sine mer kompromissløse samarbeidspartnere.

Endringer i regjeringen – kontinuitet fremfor utskifting

Det er lite som tyder på at det utskiftninger i regjeringen. Arbeiderpartiet vil sannsynligvis legge vekt på kontinuitet og stabilitet i styringen. De fleste statsråder vil dermed fortsette i sine roller, noe som bidrar til å sikre forutsigbarhet i regjeringens arbeid og i forvaltningen. Samtidig vil det være behov for noen justeringer. Ap trenger erfarne parlamentariske politikere på Stortinget, for å styrke partiets posisjon i de kommende forhandlingene. Endringene i regjeringen vil i hovedsak være taktiske og nøye avveide. Ikke for å markere ny politisk kurs, men for å sikre at både regjeringen og stortingsgruppen står best mulig rustet til å møte de politiske utfordringene som venter.

En svekket Arbeiderparti-Høyre-akse

Arbeiderpartiet og Høyre kan ikke lenger danne flertall på Stortinget alene. Når styringspartiene svekkes, mister norsk politikk en stabil flertallsakse. Arbeiderpartiet mister muligheten til å styre via «midtbanen», og Høyre mister rollen som balanserende opposisjonskraft. Resultatet er at det blir vanskeligere å sikre brede, pragmatiske kompromisser. Dette gjelder særlig innen helse og klima, som tradisjonelt har hatt tverrpolitisk samarbeid. Resultatet kan bli en mer uforutsigbar helse- og klimapolitikk, der små partier får uforholdsmessig stor makt. I tillegg kan Arbeiderpartiet risikere å fremstå vinglete dersom de hele tiden må hoppe mellom venstresiden, sentrum og høyre for å få flertall.

Et alternativt flertall på borgerlig side

Budsjettforhandlingene på Stortinget kommer til å bli en viktig arena. For selv om Arbeiderparti-regjeringen legger frem et budsjettforslag, kan de borgerlige partiene samle et flertall og tvinge gjennom andre budsjettprioriteringer. Et mulig scenario kan være at regjeringen legger frem sitt forslag til statsbudsjett, og at støttepartiene (SV, Rødt, MDG, Sp) ikke samles om et kompromiss. Et slikt scenario kan gi Høyre, FrP, KrF, og Sp muligheten til å enes om et alternativt budsjettforlik.

Politiske konsekvenser

For Ap-regjeringen: Dette vil være et kraftig nederlag og svekke regjeringens styringskraft. Det kan gi inntrykk av at regjeringen ikke har kontroll over egen politikk.

For opposisjonen: Høyre, FrP, KrF og Sp kan vise at de har handlekraft, men samtidig må de enes om et felles prosjekt, noe som kan være krevende med så ulike partier.

For Stortinget: Dynamikken blir langt mer uforutsigbar, og vi kan få en situasjon der ulike “ad hoc-flertall” bestemmer politikken fra sak til sak.