Glem ord som «evaluere», «utrede» og «vurdere». La oss heller konstatere at den nye regjeringsplattformen byr på så få endringer at den nesten kunne vært skrevet av de borgerlige. På nytt får vi bekreftet at den politiske makten i Norge ligger i sentrum. I 1983 sang tyske Nena om 99 luftballonger på vei mot horisonten. I 2021 skrev Ap og Sp et program med 145 punkter og like mye luft som ballongene til Nena. Det ble ingen store endringer i oljepolitikken, skatt, europaspørsmål og ingen konkrete, dristige påfunn i klimapolitikken. Abortspørsmålet er urørt, og Andøya er overlatt til seg selv. Det er derfor mange som har grunn til å føle seg snytt av den nye regjeringserklæringen, spesielt de som forventet en tydelig venstredreining i norsk politikk.  Normalt skulle de borgerlige gått til frontangrep på regjeringens arbeidsgrunnlag, men det skjedde heller ikke. De heftigste angrepene kommer fra SV og Rødt som i utgangspunktet var tenkt som støttepartier, sammen med MDG.

Sp er premissleverandør for «nye» Ap

Erklæringen framstår som ordrik og fargeløs. Den ser rett og slett ut som den er skrevet av partier som allerede har sittet i regjering en stund. De åtte satsningsområdene er så rundt formulert at nær sagt alle partier på Stortinget kan nikke gjenkjennende til de fleste formuleringene.

Selv om vi drar kjensel på Ap i erklæringen er det tydelig at Sp, ironisk nok, er blitt den kanskje viktigste premissleverandøren for Aps politikk. Det viktigste og mest påfallende signalet i plattformen er det totale fravær av bypolitikk. Dersom Ap hadde levert teksten alene – eller sammen med SV – hadde det ikke blitt slik. Men her er det Vedum som bestemmer. Han har tatt Sp med på en imponerende reise de siste årene. Han har mobilisert store velgermasser rundt fortellingen om folkelig avmakt og sentralisering og i sin iver etter å danne regjering har Ap havnet i en situasjon der man nærmest har slått seg til ro med at – «javel, da er det vel sånn at «vanlige folk» ikke bor i byene?»

Vil bli straffet i Nord-Norge

De ulikhetene som Ap i valgkampen var så opptatt av, er større innad i en storby som Oslo, enn i distriktene, eller mellom by og land. Det er innslag i denne erklæringen som nærmest blir oppfattet som provoserende for osloborgerne. Det virker nesten som om Oslo må straffes med å miste Ullevål sykehus fordi Sp ikke får beholde flystasjonen på Andøya.

Dette blir et problem for Arbeiderpartiet framover. Ap kommer ikke unna at man vil bli assosiert også med Sps reverseringsiver og tilbakeskuende retorikk. I Nord-Norge er antakelig festen allerede over for nettopp Sp. Løftene om å berge flystasjonen på Andøya og etablere en fødeavdeling i Alta er så symboltunge, at det neppe hjelper særlig mye å komme med forsikringer om at man vil gjenopprette fylkesgrensa mellom Troms og Finnmark. Skal jeg gjette så tror jeg folk i Alta akkurat nå «gir fan» i hvor den fylkesgrensa går.

Nå starter arbeidshverdagen for mindretallsregjeringen. Fallhøyden er stor etter en valgkamp preget av en stri strøm av valgløfter. Plattformens runde og lite forpliktende form signaliserer at regjeringen er forberedt på at den må kjøre slalåm i Stortinget. Det er strevsomme dager i Stortinget som vil kreve kløkt og utholdenhet fra de som skal mobilisere støtte for politikken.

Mannskapet er sterkere enn plattformen

Til tross for at selve plattformen ikke er mye å skrive hjem om, var det et sterkt lag som gikk ut på slottsplassen på torsdag. Det mannskapet Støre – og Vedum – har mønstret framstår som politisk og faglig solid og med flere innslag av nye, spennende profiler som for eksempel Jan Christian Vestre, Tonje Brenna og Emilie Enger Mehl.

Vestre er ung og har erfaring fra både næringsliv og politikk. Han kan hente flere lillavelgere over streken. Tonje Brenna har vært et politisk stjerneskudd i Viken, og har alle muligheter til å gjøre det godt i kunnskapsdepartementet. Emilie Enger Mehl har vist seg som bunnsolid på Stortinget de siste fire årene. Det skaper forventinger når hun nå kommer til en av regjeringens mest krevende posisjoner. Det har Solberg-regjeringen, og ikke mint FrP, fått erfare.

For Norge er det viktig at Støre lykkes og ingen skal dømmes før de har gjort noe galt.

Lykke til!

John Arne Markussen