Da de borgerlige vant stortingsvalget for litt over en måned siden, erklærte de statsprivilegerte landesorg. Siden har de stått frem i media i tur og orden; bønder, organisasjonspamper og alskens interesseorganisasjoner. I sannhet en broget forsamling; hver mann sitt privilegium og sin organisasjon.  Her finnes alle avarter, men verst av dem er pressefolkene, forleggerne og kulturarbeiderne. Jeg blir nedstemt av å se de beste blant oss oppføre seg som simple pengeutpressere.
De sloss for privilegiene sine, for en utdatert pressestøtteordning, for boklov, og for statslønn og ditto stipendier. Det er naturligvis helt legitimt, men det er også legitimt å spørre hvor det ble av de frie yrkene. Disse representantene for stolte og uavhengige stender oppfører seg i 2013 som furtne stønadsmottakere.
Man kan saktens spørre om det gjør noe? Ja, det gjør mye! Et fritt åndsliv er fundamentet i vestlige demokratier. Et statsfinansiert åndsliv er ikke fritt. Alle tar hensyn til hånden som gir mat, og blir hensynene for mange, kveles tanken. Takhøyden i samfunnsdebatten blir lav. Tilbake på valen står en ganske ensom Jon Hustad med sin høytenkning. Vi kunne saktens trenge noen fler til å lyse opp i høstmørket.
Mange er bekymret over hva som skjer med Norge når oljen tar slutt. Jeg er mer bekymret over tilstanden i norsk åndsliv, for der mange tenker likt, tenker ingen meget. Kunstnere og intellektuelle er de beste blant oss. Jeg hevder ikke at de er på sitt beste når de er sultne. Jeg sier bare at de er best når deres tanke er fri.
Onsdag er det «Global Dignity Day». Det blir en flott anledning for landets intellektuelle til å gå i seg selv på jakt etter verdighet. Det er en fallitt at ikke en gang våre mest ressurssterke kan forestille seg et liv på egne ben.
Hold fast og hold ut!
Hans