Illustrasjon: Fredrik Eden
Styreleder Gunn Wærsted i Telenor er en av Norges mest rutinerte næringslivsledere. Alle som kjenner norsk næringsliv og Gunn Wærsted vet at hun aldri ville bedt selskapets konsernsjef fratre uten å ha ryggdekning i eget styre og hos største eier. Aldri. Likevel klarer Dagens Næringsliv å koke sammen en historie om det motsatte. Avisen forteller oss onsdag, torsdag og fredag i uken som gikk at Wærsted har gått et sololøp, at styret har stemt henne ned, at Wærsted detaljstyrer Telenor og at Wærsted har gått ut over sitt mandat. Alt er basert på «anonyme kilder». Nå viser det seg at Wærsted likevel hadde ryggdekning hos majoritetseier og i styret.
Noe av det første jeg lærte som ung journalist, var aldri å ha mer enn tyve primærkilder som jeg kunne stole 100% på. Kåre Valebrokk fortalte meg at jo flere kilder jeg hadde, jo vanskeligere ble det å holde styr på dem. Dessuten må en journalist med mange primærkilder etter hvert ta så mange hensyn, at det går utover den journalistiske uavhengigheten. Dernest lærte jeg at anonyme kilder skal behandles med den største varsomhet. Kildevernet i pressen er absolutt. Hvis man misbruker vernet, kan bærebjelken i den frie, kritiske presse forsvinne.
Så hvordan beskytter en journalist seg mot misbruk? Det er enkelt! En god journalist får kilden til å stå frem. Det er selve syretesten på om storyen holder. Vil ikke kilden stå frem, er det all grunn til å tvile på sakligheten i kildens fremstilling. Åpenhet er viktig for alle som jobber med informasjon. Like viktig er det å utvise kildekritikk av hensyn til den som rammes av informasjonen. Det er vanskelig å beskytte seg mot «anonyme kilder». Å sloss mot anonyme kilder er som å sloss mot spøkelser. Ikke vet du hvem de er, og ikke vet du hvor de har informasjonen sin fra. Gunn Wærsted har opplevet dette de siste dagene. Derfor skal anonyme kilder kun brukes i nødsfall, når kildene styrker allerede sterke indisier, og når historien er av stor samfunnsmessig betydning. Dagens Næringsliv skulle ikke tillatt bruk av anonyme kilder i sin Telenor dekning den siste uken. Dagens Næringsliv har latt seg misbruke i en skamløs maktkamp.
Det er lov for en konsernsjef ikke å etterkomme styrets og styreleders ønske om å fratre. Det er lov, men det er dumt. Og hva sier det egentlig om konsernsjefen? Videre er det lov for konsernsjefen å be tillitsvalgte eller kommunikasjonsdirektøren lekke sin versjon til mediene. I dette konkrete tilfellet er det ingen grunn til å mistenke de tillitsvalgte. Derimot er det god grunn til å mistenke kommunikasjonsdirektøren. Konsernsjefen har også anledning til å be kommunikasjonsdirektøren koke sammen en drittpakke mot styret. Det er til og med lov for kommunikajsonsdirektøren, hvis han føler ubehag over selv å levere drittpakken, å be Claus Sohnberg og PR-byrået Zynk å kontakte Dagens Næringsliv og stortingsrepresentant Geir Pollestad fra Senterpartiet for å fortelle konsernsjefens historie. Men det er ikke lov for landets største næringslivsavis å la seg lure.
Du må gjerne spørre hvordan jeg kan finne på å skrive dette. Svaret er også enkelt. Jeg baserer meg ikke på «anonyme kilder». Jeg baserer meg på et tredje læringspunkt fra mitt første år som journalist; Follow the money! Hvem har noe å tjene på dette? Lekkasjene til Dagens Næringsliv tjener konsernsjef Sigve Brekke. Brekke har allerede lykkes med å spenne ben på tidligere styreleder Svein Aaser. Han bør ikke få spenne ben på Wærsted også.
I dag er det styremøte i Telenor. Det ville overraske om ikke konsernsjef Brekkes stilling står på agendaen. Styret burde ikke trenge lang tid på å behandle dette punktet. En konsernsjef som verken har tillit blant sentrale ledere i egen organisasjon eller i finansmarkedet ligger i utgangspunktet tynt an. Når den samme konsernsjefen har iverksatt maktkamp mot eget styre og egen styreleder, og styreleder støttes av majoritetseier, er saken enkel. Styret i Telenor kan ikke lenger ha tillit til Sigve Brekke. Brekke må gå.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden