Dr. Shakunlata Banjai underviser faget Critical Approaches to Media, Communication and Development. Et teoritungt fag som stikker hull på idealistiske ballonger. Det har i det minste stukket hull på min. For de usynlige brillene hennes består av et glass jeg ikke har sett før. De inneholder en blanding av postkolonialsk teori og hegemoni-kritisk tenkning inspirert av Gramsci og Marx. De avkler makt og strukturell ubalanse der den forsøker å skjule seg. Til gjengjeld kan teoriene virke konspiratoriske, nesten paranoide – enhver krone tjener geopolitiske interesser, et hvert bistandsprosjekt er en intervensjon, og ingen har rett til å representere noen andre enn seg selv.
For å utdype denne tankegangen kan det være nyttig med et LSE-preget kræsjkurs i begrepet utvikling. Det lyder omtrent slik: Harry Truman introduserte Underdeveloped areas i 1949, som siden har fått forkortelsen u-land. Bretton Woods system (1944) som la grunnlaget for International Monetary Fund (IMF) og det vi i dag kjenner som Verdensbanken, bidro til valuta- og handelskontroll i favør av den første verden, og etter hvert u-landsgjeld på bekostning av den tredje.
Maktdominansen fra de vestlige kolonimaktene er heller ikke noe som letter ‘den hvite manns samvittighet.’ De hegemoniske etterdønningene som ved flere tilfeller har banet vei for korrupte regimer, har gjort alt annet enn å løfte lokalbefolkninger ut av fattigdom.
De lærde postkolonialister ser ikke mildt på kampanjer preget av føleri og kosmetikk, der vestlige kjendiser er iscenesatt med barn sterkt preget av sult i fanget.  De eksponerer avhengighetsforhold som forsterker de stereotype kontrastene, ment for å gi oss ferdig utviklede mennesker smaken av dårlig samvittighet og sprøyte enda mer makt-ubalanse inn i bistandssystemet.
Dr. Banjai ser tvers gjennom utviklingsfenomenet med styrke 10. Glassklart, men ikke uten dugg ved første øyekast. Muligens også ved andre, tredje og siste, men det faller på siden av poenget. For dette blikket kan være nødvendig for at en stat eller en organisasjon i det globale nord, (som professorene konsekvent har for vane å betegne som Vesten, gjerne med ekstra trykk på V’en) skal kunne drive bærekraftig bistand til det globale sør. Bistand som bidrar til selvhjelp, og som ikke virker lammende eller maktoverbærende på en lokalbefolkning.
Derfor kan det være nyttig å ta dette kritiske blikket med inn i kommunikasjonsstrategier som utvikles i troen på at avhengighet kan bli til selvstendighet. Ikke med det formål å miste troen på bistand, men for å få øye på makt-ubalansen før intervensjonen finner sted – og feilrepresentasjonen er et faktum.
Elefanten sitter fortsatt musestille, men det er mer idealisme der det kom fra. Takk og pris.
Erikha Harket, studiepermisjon master ved LSE, tilbake som konsulent i Geelmuyden Kiese høsten 2013.