Skal man tro DNs Kjetil Alstadheim er mitt valg av yrke en skivebom: «PR-bransjen er blitt politikkens svar på omstreifere og fantefolk». Jeg kan ikke huske å ha svart: ”Omstreifer! Jeg vil bli omstreifer!” da onkel spurte sin lille nevø om hva han ville bli når han ble stor. Folk er skeptiske til omstreifere. De har sultne blikk og er ikke til å stole på. Dessuten lukter de vondt.
 
Etter å ha studert økonomi på NHH dro jeg til USA for å ta en statsvitenskapsmaster rettet mot energi, miljø og bærekraft. Arbeidet i studentforeningen formet mine tanker om hva jeg ville drive med senere. Jeg ville ha en jobb som var ettertraktet blant flinke mennesker, med bratt læringskurve og viktige samfunnsoppdrag. Den jobben som ville lære meg mest om å gjøre en positiv forskjell her i livet. Det var altså ingen fetisj for hemmelige kundelister eller lyssky maktpåvirkning som trakk meg til Geelmuyden Kiese.
 
Men så sitter jeg med en bunke medieoppslag i fanget. Sjefen min Hans er pinlig berørt over lukten som er blitt altfor ille. Folk trekker seg unna på bussen og barn begynner å gråte der jeg kommer. En desillusjonert ung kommunikasjonsrådgiver som må revurdere sin karrierevei.
 
Egentlig er det pussig at det blir storm rundt Listhaug når forrige regjering kunne ha en fiskeriminister med store eierinteresser i et fiskeri og  en landbruksminister som selv var bonde og kom fra Bondelaget. En kommunikasjonsrådgiver derimot, vil i utgangspunktet ikke kjempe for én enkelt sak og lar seg ikke forme på samme måte.
 
Stormen skyldes at det er lite innsikt i arbeidet vårt, og dermed mindre innsikt i noen politiske prosesser. Derfor er det viktig at bransjen ruller opp så mange vindusgardiner som overhodet mulig. Vi kan bare ikke blottlegge kunden som sitter inn på gjestedoen vår med en litt sensitiv prosess, for da ønsker han ikke å komme på besøk igjen.
 
Spørsmålet som gjenstår blir dermed om vi tilfører verdi til samfunnet. Skaper vi bare mediestøy og utydeliggjør debattene med intetsigende formuleringer? Jeg driver faktisk ikke med rakettforskning hver eneste dag, men samtidig har jeg fått innblikk i det fantastiske vi kan få til. For eksempel at Geelmuyden Kiese laget en kampanje som økte søkertallene til lærerutdanning med nesten 50 %. Jeg velger derfor å tro at den voksende kommunikasjonsbransjen har en viktig samfunnsmisjon, og blir påminnet det professor Steve Cohen ved Columbia University sa om masterprogrammet mitt:
 
We built this program because the world needs more people with the ability to translate complex issues into a language decision makers understand.
 
Alstadheim har helt rett. Kommunikasjonsrådgivere er omstreifere, og folk frykter omstreiferen. Frykt avler fordommer og uvitenhet vedlikeholder dem, sa Nina Zoë. Vi må derfor bli flinkere til å vise hva vi egentlig gjør. Vi trasker rundt til folk i by og bygd hver dag, og hjelper dem å finne bedre informasjon. Det er kjempeviktig for at ledere i politikk og næringsliv skal kunne ta best mulige avgjørelser når tid er blitt knapp ressurs og informasjonsmengden eksploderer.
 
Derfor traff jeg blink i mitt valg av yrke.
Haakon Gløersen, Geelmuyden Kiese