Realiteten for Solberg er at hun leder en mindretallsregjering med Fremskrittspartiet. Det parlamentariske grunnlaget for mindretallsregjeringen er en samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti. Denne mindretallsregjeringen har så langt fått på plass fire statsbudsjetter. Regjeringen har håndtert både ledighet etter det plutselige oljeprisfallet og flommen av innvandrere sommeren og høsten 2015 godt. Solberg takket nei til Oslo OL i 2022, og kulturministeren har satt idrettspampene i skammekroken. Dessuten skjer det mye bra i samferdselssektoren og i skolen. Kommunereformen kan reddes fra fiasko ved å slå sammen 15 – 20 kommuner med tvang på nyåret. Da blir dagens 428 kommuner til ca 360. Det er nok til at Solberg regjeringen kan krysse av for avlevert valgløfte.
Det er mulig en statsminister med enda mer karisma kunne fått bedre fart og styring på prosesser den selv iverksetter. Mye tyder for eksempel på at Sanner kan trenge hjelp fra Solberg for å redde stumpene av kommunereformen, og jeg vil tro det er siste gang Høyre går til valg på reformer som krever to perioder frem til vedtak. På den annen side har Erna Solberg vist en enestående evne til å få samarbeidet mellom de fire partiene på plass gang på gang. Hun gjør det med ro og verdighet. Solberg er kul, og nyter høy tillit som statsminister.
Men valget høsten 2017 avgjøres ikke på historie. I valg velger vi fremtid. Samarbeidet mellom regjeringspartiene og Venstre og KrF er meget skjørt etter budsjettdiskusjonene denne høsten. Det har ligget skilsmisse i luften. Situasjonen minner meg om bryllup jeg har vært gjest i der fraksjoneringen mellom brudens og brudgommens familier er tydelig allerede fra man kommer inn i kirke eller tinghus; Klesdraktene er ulike. Enkelte ser ut som de skal i gallamiddag på Slottet, mens andre tror de skal på karneval. Noen kan salmene, andre ikke. Noen ber bordbønn, mens andre kaster i seg eget og naboens vinglass. Etter middagen vil noen danse rock n’roll, mens andre foretrekker leikarring. Ingen ler av hverandres vitser.  Man har det rett og slett ikke hyggelig sammen. Slike ekteskap har høye odds, og skilsmissene lave. Kan statsministeren lappe sammen forholdet?
Brudebuketten fra Nydalen henger med hodet. Den må vannes og stelles. Motsetningene mellom FrP og Venstre og KrF er tilsynelatende uoverstigelige. Fremtoningen til Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen og Christian Tybring-Gjedde provoserer. Fremskrittspartiet er ikke et borgerlig parti, men under Siv Jensens ledelse er partiet bedre enn sitt rykte. Så mye bedre at det burde være mulig for Venstre og KrF å sitte i regjering med FrP. Toleranse er en sentral borgerlig verdi, og det er plass til mange planter i Vår Herres have.  Skal Solberg vinne valget til høsten, må toleransemuskulaturen trenes. Alternativet er opposisjon, og der vil Venstre og KrF bli kjørt over av et stort Arbeiderparti.  Det er overraskende jevnt på målingene, og sammen kan de fire partiene på nytt vinne nok velgere til å få flertall. Forutsetningen er at partiene tolererer at de er ulike planter. Ulike nok til å forme en nydelig bukett.
Regelen i norsk politikk er to Arbeiderpartiperioder, og en borgerlig. Etter 1960 har Arbeiderpartiet sittet i regjering i 33 år, og Høyre i ca 19. Ingen Høyre-ledet regjering etter krigen har sittet to sammenhengende perioder. Klarer Erna Solberg å bryte dette mønsteret, blir hun statskvinne. Klarer hun det ikke, takkes hun av til stående applaus på Høyres landsmøte våren 2018.  Hun fortjener applaus.
God jul, og på gjenhør 2. januar!
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden