Rødgrønt flertall utenfor rekkevidde: Høyre fikk i år 760 462 stemmer. Kun 32 111 færre stemmer enn Kåre Willoch oppnådde i rekord- valget i 1981. Viktigst er det likevel at de borgerlig fikk 24 flere mandater enn rødgrønn side, og at Norge nå har det største borgerlige flertallet siden 1927. Dette blir svært vanskelig for de rødgrønne å ta igjen i 2017. Som Toryene i Storbritannia fikk erfare etter sitt knusende valgnederlag i 1997, kan det ta flere perioder før man klarer å hente inn igjen et stort mandatforsprang i valg. Særlig siden de rødgrønne både i 2005 og 2009 faktisk fikk færre stemmer enn de borgerlige, men hadde stang inn med mandatene i enkelte nøkkelfylker. Dette skjedde før fylkesmandatordningen ble justert i favør av raskt voksende gode Høyre-fylker som Oslo, Rogaland og Akershus.  Med et SV med brukket rygg, og et Sp med sterke demografiske trender imot seg, må Ap trolig løfte seg over 38 % for å gjenvinne et nytt rødgrønt flertall i 2017. En slik oppslutning har ikke Ap hatt siden stortingvalget i 1985.  Og bytter Sp side, er den strategiske situasjonen håpløs for Arbeiderpartiet. Ap og SV har tross alt ikke fått flertall sammen siden stortingvalget i 1977.
Borgerlig sammenbrudd gir H-regjering: Noen trøster seg med at Ap tross alt har styrt landet i perioder med borgerlig flertall før. Dessverre for Ap kan dette fort forbli en drøm. Om man ser bort fra unntakene i 1971-72, og 1986-89, så er det Sps sidebytte i 1990 som er årsaken til at Ap har vært Norges ledende regjeringsparti i de senere årene. Aldri før har Høyre, Frp, V og KrF stått nærmere hverandre politisk. Jens har vist at det er mulig å holde en flertallsregjering samlet i 8 år. Skulle den nye regjeringen likevel bryte sammen, har Erna så mange flertallskombinasjoner, at den da trolig erstattes med en ren Høyre-regjering. Dette holdt på å skje etter regjeringskollapsen i 1990, frem til Sp byttet side pga EU. Så lenge 2/3 av velgerne til KrF og Venstre har andre borgerlige partier som sine andrevalg, er det lite sannsynlig at de partiene gjør som Anne Enger Lahnstein, og peker på Ap fremfor Høyre. Da havner de fort under sperregrensen. EU- saken, som har sprengt de borgerlige regjeringene tidligere, er også død og begravet.
Frp-skremselet forsvinner: Høyre har med sin strategiske venstredreining kapret mange moderate Ap- velgere, men kunne fått flere uten Frp-samarbeidet. Frp vil trolig tape oppslutning på sin regjeringsdeltagelse, men vil i 2017 fremstå så lite skremmende at Høyre kan kapre enda flere sentrumsvelgere som i år stemte Jens for å holde Jensen unna regjeringskontorene.
Hovedpersonene selv: Erna Solberg har overlevd både nominasjonsstrid, lederstrid, borgerlig krangling og dårlige meningsmålinger, og har det som skal til for å bli lenge i statsministerboligen. Hun har klart å samle de borgerlige partiene på et vis som selv John Lyng ville vært stolt av, og har sikret Høyre den største fremgangen i noe stortingsvalg siden 1891.  Hun har vært en suksess som ungdoms- og studentpolitiker, som stortingsrepresentant, som statsråd og som partileder.  Statsminister Erna Solberg vil antagelig bli enda mer populær i 2017. Ap vil da enten stille med en ny og uprøvd leder, eller med en oppbrukt eks-statsminister som nærmer seg 60-årene. Dette er ikke oppskriften på valgseier. Og Høyre har mange dyktige unge arvtakere. Kanskje er også valget i 2021 utenfor Aps rekkevidde? Høyre har i alle fall grunn til å håpe.