Helt siden Kjell Magne Bondeviks første regjering i 1997, med Nei-dronning Anne Enger som stedfortredende statsminister, har EU-saken nærmest vært tabu. Siden da har SP hatt en fast hånd på EU-rattet, og forsøkt å styre unna EU på harde livet. Bare bortsett fra halvannet år med Stoltenbergs første regjering (2000-2001), har det i 17 år vært EU-stillstand på regjeringshold. Den rødgrønne regjeringen utstyrte seg for sikkerhets skyld med en selvmordsparagraf; ble EU-medlemskap satt på dagsorden, skulle regjeringen takke for seg. Både Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis regjeringsmedlemmer har systematisk jobbet for å usynliggjøre EU-trollet; de har nærmest stått som dørvakter for at EU skulle komme minst mulig inn i den rødgrønne kosestua. AP-statsrådene hadde ikke den samme Brussel-allergien, men noen EU-entusiasme var det ikke.
Men selv med regjeringens EU-sklerose kunne man ikke stenge vinduet helt for EU-vinden. Det er faktisk slik at Norge er tre fjerdedels medlem av EU, enten EU-motstanderne i regjering likte det eller ikke. Europautredningen viser til fulle hvor infiltrert Norge er i EUs regelverk og styringssystemer.
Når ikke regjeringen tok ansvar for vår omfattende EU-tilhørighet, har andre gjort det. Det noe med det norske embetsverket. Det trenger ikke regjeringens velsignelse for sitt EU/EØS-arbeid som har pågått ufortrødent helt siden EØS-avtalen ble inngått i 1994. Embetsverket vet hva som er bra for landet, og det har vært dets plikt å forvalte EØS-avtalen på best mulig måte for landet.
Men lett har det ikke vært. Kontorene er blitt stadig mindre, og menneskene stadig mer nerdede, de som har hatt EU/EØS-ansvaret i departementene. Dette har ikke vært et vinnerområde, et karriereløft; snarere har vel vinnerskallene søkt seg til saksområder som sto høyere på regjeringens prioriteringsliste. I mange departementer, der SP og SV holdt hoff, måtte man nærmest jobbe i det stille med EØS-sakene, og ble sakene tatt opp på politisk hold, var det så å si alltid med negativt fortegn. Hva har EU funnet på for noe tull denne gangen?
Men nå børstes støvet av EU-nerdene og alskens EU-strategier. Det er lagt mange EU-planer i departementene de siste 10 årene, men én ting er å legge en plan, noe annet er å huske hvor den er lagt hen. For Solberg-regjeringen vil ha slutt på at norske tjenestemenn skal gå som husmenn rundt i EU-labyrinten. Nå skal norske interesser hevdes aktivt i EU..
For det er nok av arenaer å delta på. I følge EØS-avtalens § 99 har norske tjenestemenn lik rett til å delta i Kommisjonens ekspertgrupper som medlemslandene. Ekspertgruppene er Kommisjonens instrument når ny politikk skal utmeisles. Dette er ofte en fantastisk mulighet for norske interesser til å påvirke tidlig. Alle departementer og deres underliggende etater deltar aktivt i ulike ekspertgrupper. Det kanskje mest EU-skeptiske departementet av alle, Miljøverndepartementet, er med i et hundretalls grupper. De fleste av dem er det Miljødirektoratet som dekker.
Ofte glemmer Kommisjonen å informere Norge om at det skal nedsettes ekspertgrupper, så en må følge aktivt med. Noen ganger står norske eksperter med lua i hånden og ber om å bli hørt, men slik skal det ikke være. De er fullverdige bidragsytere i ekspertgruppene. Her teller faglighet mer enn kjøttvekta.
Norge er også med i det som kalles komitologikomiteer, som høres litt kremlologi-aktig ut, og har vel snev av det også, fordi dette vesenet er for insidere. Komiteene utøver delegert myndighet fra Kommisjonen, og her kan Norge være med å utvikle den lovgivningen vi allerede har overtatt fra EU. Det finnes ca 400 slike lovkomiteer, og Norge er med i flere av dem, i hvert fall delvis.
I følge «lobbyloven» gir deltakelse i ekspertgruppene og komiteene mulighet for tidlig innflytelse. Jo tidligere man kommer med i beslutningsprosessen, jo større er påvirkningsmuligheten. Det som i lys av dette er litt underlig er at ingen helt har oversikt over alle gruppene eller hvem som deltar. Verken UD eller EFTA har det. «Nei det finnes ikke en oversikt her over hvilke grupper vi faktisk deltar i og ikke hvem som deltar», opplyser EFTA. De enkelte departementer har en slags oversikt, men flere har en alt for overfladisk kunnskap om hvor man deltar og med hvem.
I den forrige regjeringen var motviljen mot Brussel stor. Aldri var dørstokkmila så lang som når embetsverket foreslo en Brussel-tur. Nå har Solberg-regjeringen reist mer til Brussel på to måneder enn hva den rødgrønne gjorde på år. Alle euro-nerdene i embetsverket er enige om at sola har snudd.
Gunnar Mathisen er seniorpartner i Geelmuyden Kiese og har 25 års erfaring fra departementene.