Kommunikasjonsfaget er stadig i endring. Måten vi kommuniserer på, hva vi kommuniserer og tolkningene av budskapene vi kommuniserer forandres. Et eksempel er en endring jeg har observert i løpet av de fem siste årene. I 2010 skrev jeg et innlegg i Norges Handelshøyskoles (NHH) studentavis om temaet «facerape». Den gang bestod facerape av å tulle med venners statusoppdateringer på Facebook, eller opprette gruppemedlemsskap som høstet latter i vennekretsen. Den gang var det uskyldig moro. Facerape har nå blitt blodig alvor.
Jeg blir opprørt over utviklingen. Over å høre bekjente fortelle om unge slektninger som ikke vil gå på skolen fordi alle tror de er homo, eller fordi det går rykter om at de er horer som sprer seksuelt overførbare sykdommer. Om mobbing som foregår i nye kanaler, som vanskeligere kan kontrolleres. Om forhold som har blitt så betente at meldinger på sosiale medier politianmeldes.
Hvorfor har det blitt slik? Hva har forandret seg? Slik jeg ser det består endringen av tre hovedelementer.

Unge formes på sosiale medier

Det første som har endret seg er alderen på de som benytter seg av facerape. I min vennekrets er det ikke lenger noen som skriver statusoppdateringer. Gruppemedlemsskap endres sjeldent. Vi har funnet andre metoder å tulle med hverandre på. Men facerapen er ikke død. Den har gjenoppstått hos de ferskeste brukerne av sosiale medier. Ungdom helt ned i 13-årsalderen kan boltre seg fritt i Facebook-jungelen. Dette er problematisk på flere måter.
Jeg husker selv med gru tilbake på tenårene. Den tiden i livet der vi er på vårt mest usikre, den tiden hvor vi er så mottakelige for meningene til komplett ukjente mennesker. Den tiden hvor vi er som en deig, på leting etter rett form.
Dagens «deigklumper» er aktive brukere av sosiale medier. Eksemplene er mange på at de ikke helt klarer å sette grenser på sosiale plattformer. Hva skal deles, hva skal skrives, hva er konsekvensene av å dele livet på internett? Ungdom er en sårbar gruppe. De er mer mottakelige for påvirkningen sosiale medier representerer. På godt og vondt. Samtidig er de mer umodne, mer uansvarlige. Som om det ikke var nok at grensene for hva som ser ut til å være sosialt akseptabel kommunikasjon har endret seg, er det nå også lett påvirkelige, uansvarlige og usikre tenåringer som ytrer seg. Det er altså ikke bare tenåringen som mottaker vi bør bekymre oss for.

Fra humorredskap til mobbeverktøy

Den andre endringen er i forholdet mellom avsender og den omtalte. For fem år siden var vi en nær vennekrets som brukte facerape som et hjelpemiddel for å ha det gøy, for å le av og med hverandre, for å skape et lyspunkt i hverdagen. Å skrive pinlige avsløringer på noens vegg fordret et visst intimnivå på vennskapet. Fjerne bekjente eller mobbere er nå de som skriver meldingene.
Dette leder meg til den tredje observerte endringen. Nemlig intensjonene bak meldingene. Facerape var i 2010 et humorredskap. I dag brukes det som et mobbeverktøy. En måte å terge, å plage, å utøve makt på. Facerape i dag er forbundet med utallige vonde historier. Historier om ungdommer som føler seg utstøtt, mobbet og alene her i verden. Og aller verst, at denne tilstanden er synlig for alle. Den ligger på internett.

Ordenes betydning

Det som forundrer meg mest er ikke at unge bruker internett til nettmobbing. Det er ikke at brukere av sosiale medier blir krenket av meldinger på nett, eller at kritikkverdige forhold på sosiale medier blir anmeldt. Det som forundrer meg er at tolkningen av budskapene er så ulike. Det jeg skrev på Facebook-veggen til en kompis i 2010, ville ha betydd noe helt annet om det samme ble skrevet av Mia (13) på veggen til Lise (13). Det jeg skrev som i 2010 frembragte latter i vennekretsen og vennligsinnede «hevnaksjoner», vil kunne oppfattes som et personangrep og som utrolig sårt av Lise (13). Tolkningen av budskapet er helt forskjellig.
Siden 2010 har mye endret seg. Alderen på de som ytrer seg er lavere, forholdet mellom avsender og den omtalte er endret, og intensjonen bak meldingene har blitt mer ondsinnet. Siden 2010 er det kun én ting som ikke har endret seg. Ordene som skrives.
Kanskje er det noe vi kan lære av utviklingen. Lære at det du sier til én person, kan tolkes vidt forskjellig av en annen. At alles tolkninger har en verdi. Tenke litt mer over hva vi sier. Og hva vi skriver. Kanskje kommer vi da ett steg nærmere en raus, inkluderende og konstruktiv dialog på nett.