Foto: Gage Skidmore
Artikkelen ble publiset 10. oktober på NRK Ytring. Se originalen her:
Nattens debatt ble intens, og valget har blitt enda mer polarisert. Vi fikk se historiens kanskje mest upopulære presidentkandidater vise frem to rendyrkede versjoner av seg selv. Clinton beholdt roen, Trump sjokkerte med å true Clinton med fengsling. For velgerne er det et ekte dilemma mellom en iskald og korrupt, men erfaren Clinton, eller en uforutsigbar, frittalende og mannssjåvinistisk Trump.

 Angrep er det beste forsvar

Spørsmålet alle har stilt seg i helgen er: Hvor går grensen for Trumps velgermasse?
Trump er i krise etter at et lydopptak fra 2005 har avslørt ham som en respektløs, trakasserende mannssjåvinist. Debatten startet derfor med at Trump måtte svare for innholdet på lydopptakene, som han lettvint avfeide som garderobesnakk. Han brukte ingen krefter på å underbygge det med genuin ydmykhet eller velvilje. Derimot gikk han gjentatte ganger i strupen på Bill Clinton, den virkelige overgriperen og lojale Hillary som trakasserer ofrene hans til stillhet.

Clintons hovedutfordring var å svare for den mye omtalte e-postskandalen. Hun er mistenkt for å ha slettet avgjørende bevismateriale i tillegg til å ha jukset mot Bernie Sanders i nominasjonskampen og være i lomma på finanssektoren. Trump truet med ny etterforskning av henne bare han blir president. Clinton svarte blant annet med å si at det er godt at ingen med Trumps temperament styrer landet. Trump svarte raskt: «Nei, for da ville du vært i fengsel»

Kampen om troverdighet

I klassisk retorikk er klokskap, ærlighet, velvilje og mot grunnsteinene for en troverdig karakter, en med god etos. Faktasjekk av kandidatenes påstander i sanntid har vært et nyttig redskap for å vurdere om de er ærlige. Nå vet vi at begge lyver og at Donald er på førsteplass, men det ser ikke ut til å være avgjørende i denne valgkampen. Hillary framstår som den klokeste og kan mer om politikk generelt og utenrikspolitikk spesielt. Donald slår seg på brystet som den modigste.

Men Trump har et ess i ermet som Hillary mangler, han er autentisk. Dette begrepet er brukt i moderne retorikk for å belyse verdien av å være en transparent person. Velgerne opplever mye av valgkampen som falsk og iscenesatt, og da har det å være autentisk fått høyere verdi. For velgerne kan Trumps mange utbrudd og skandaløse utsagn bidra til å gjøre han mer autentisk og dermed også mest troverdig.
Det mest avgjørende for om vi tror på et budskap, er hvem som har sagt det. Etos er alt, ifølge de gamle grekerne og moderne retorikk. Paradokset er at folk flest liker å tro at de lytter til det mest fornuftige argumentet. Mange av oss lever i en illusjon om at vi søker fornuften – logos, men sannheten er at vi avviser fornuftige budskap fra folk vi ikke liker, og sluker løgnene til de som har vunnet tilliten vår.

Løgn og forbannet dikt

Det er en uskreven regel i amerikansk kultur at folket ikke kan tolerere noe annet enn en feilfri, patriotisk familiefigur som eneste troverdige kandidat til presidentembetet. Resultatet er presidentkandidater som opptrer omtrent like menneskelige som roboter. Etos er konstruert, patos er innøvd og logos er alltid finkalkulert strategi. Ja, hele livet deres framstår som en lang, forutsigbar pressemelding, men ingen blir kjent med deres person.
Trump-tilhengerne har gjort opprør mot denne kulturen. Trump er seg selv lik, og for noen er det viktigst. For mangle glir autentisitet raskt over i ærlighet, og Trump kan smykke seg med falsk krone av sannhet.

Politisk reality-TV på steroider

Reality-TV er motstykket til robotene i politikken. Premisset for reality-TV er nettopp at folk «er seg selv». Vi har sakte, men sikkert blitt vant til sjargongen, retorikken og stilen til reality-deltakerne. De juger, spiller for å vinne og er skamløst selvsentrerte. Donald Trump er en reality-deltaker på politiske steroider, et beist USA aldri har sett maken til. Og ingen rådgivere vet hvordan de skal temme mannen og reetablere en normaltilstand. Folket derimot vippes ikke av pinnen av litt løgn, mannssjåvinisme eller grådighet. Tvert imot har det mobilisert store velgergrupper.

En nasjonal krise

Trumps inntog på den politiske arenaen har kastet lys over en politisk troverdighetskrise. Like mye som Trumps temperament og umodne kvinnesyn provoserer, er Hillarys ro, arroganse og lånte fjær fra Michelle Obama en hån. Nok en gang må hun bruke Michelles ord for å skape patos: «When they go low, we go high».
Folk er lei av perfekte fasader. De er lei av politikere som holder dem for narr. Da vil de heller ha politikere som viser frem hele sin personlighet. At de er villig til å velge en med så broket, egoistisk og hevnfokusert personlighet, er et desperat nødanrop. Trump er en løs kanon på dekk. Men det er kanskje bedre å velge en gærning som sjef, enn å bli styrt av en robot?