Min fotballforståelse er begrenset. I gymtimene var jeg sistevalget ved laguttaket. På banen var jeg motstandernes skrekk. Jeg kombinerte tre uheldige egenskaper; stort temperament, elendig fart og dårlig teknikk.  Naboen lærte meg et knep fra bedriftsfotballen. Den som har størst fart i sammenstøtet slår seg minst.
Høsten 1994 døde min daværende svigerfar. Han hadde vært norgesmester med Stabæk i bandy en gang på femtitallet, og som alle forhenværende Stabæk helter, var han med i Aldermannsligaen.  På sitt dødsleie ba han min sønn, som var ni den gangen, ta Stabæk tradisjonen videre i familien. Fra 1995 til 2003 hadde vi sesongkort på Nadderud. Noen sesonger var kampene som å se maling størkne, men 1998 sesongen var stor. Da ble det Norgesmesterskap og tredje plass i serien.
Min sønn mener jeg har nese for gode kamper. Jeg har invitert ham med på to fotballkamper i utlandet. Den første var under fotball VM i Frankrike i 1998 da Norge slo Brasil 2 – 1. Andre gangen var El Classico oppgjøret på Camp Nou den 29. november 2010 da Barcelona slo Real Madrid 5 – 0. På dette nivået er ikke fotball sport. Det er lidenskap.
Så til kampene om fjernkontrollen i norske hjem kommende uker. Ofte er menn mer lidenskapelig interessert i fotball enn kvinner. Slik behøver det ikke være. For noen år siden leste jeg et intervju med den islandske artisten Bjørk. Journalisten spurte hvorfor hun var så interessert i fotball. Bjørk, som på dette tidspunktet i intervjuet var halvveis nede i spritflaske nummer to, svarte at når hun ser en fotballkamp, ser hun 22 spermier som forfølger et egg de prøver å trenge inn i. Det er lett å forstå at Bjørk har et lidenskapelig forhold til fotball.
God kommunikasjon handler om å skape gode mentale bilder. Dette bildet kan skape fred i hjemmet, og babyboom i mars.
Hold fast og hold ut!
Hans Geelmuyden